Heipiplerke er den beskjedne, lille spurvefuglen fra åpent lende som avslører seg gjennom sangfluktet — den stiger rett opp og faller ned som en fallskjerm. Arten er liten og slank, 14–15 cm lang med et vingespenn på 22–25 cm og en vekt på 15–22 gram. Fjærdrakten er diskret tegnet i olivenbrunt og beige med tydelig mørk striping på oversiden og brystet. Bena er lyst rosabrune, og de ytterste halefjærene er hvite, godt synlige når fuglen letter. Arten er samlet sett lysere, grårere og mindre kraftig bygget enn den nærstående trepiplerka, og den beveger seg mest på bakken med trippende, forsiktige skritt og en karakteristisk vippende hale. Sangen framføres i en stigende og fallende sangflukt: fuglen stiger bratt oppover, synger en akselererende serie "tsit-tsit-tsit" og faller deretter mot bakken med stive, utspilte vinger som en fallskjerm, mens sangen går over i et klingende "tsuii-tsuii-tsuii" — en tilpasning til det trebare landskapet der faste sangposter ofte mangler. Det vanlige lokkeropet er en tynn, pipende "ist-ist-ist". Reiret bygges godt skjult på bakken, ofte inne i en gresstue eller under en busk, og hunnen legger vanligvis 4–5 egg som ruges i om lag 13 dager; ungene mates av begge foreldrene og forlater reiret allerede etter drøyt to uker, ofte før de er fullt flyvedyktige, og arten kan rekke to kull i en god sommer. Føden består i hovedsak av insekter, edderkopper og andre smådyr som plukkes fra bakken og lav vegetasjon, supplert med små frø om høsten og vinteren. Heipiplerka hekker i hele Sverige, fra strandenger og jordbruksmark i sør til myrer og fjellhei i nord, med en bestand på 1–1,5 millioner par — en av landets vanligste fugler; de fleste er korttrekkfugler som ankommer i april og drar i september–oktober.