Kjøttmeis er den mest kjente og vanligste meisen i Norden, umiddelbart gjenkjennelig på gult bryst, svart hode med hvite kinnpartier og et svart brystbånd som løper fra strupen og ned mot buken. Hos hannen er dette båndet bredt og sammenhengende helt til undergumpen, mens hunnens er smalere og ofte brutt på midten – det sikreste kjønnskjennetegnet i felt. Ungfugler avslører seg om sommeren på gulaktige kinn, mens voksne fugler har rene hvite kinnpartier, og på en mattere, grønnere rygg uten hannens olivenskjær. Med flere millioner hekkende par bare i Sverige er arten blant de aller vanligste fuglene i regionen og ses året rundt i hager, parker og skogbryn. Kjøttmeis regnes som en av de mest variasjonsrike sangerne blant våre fugler – enkelthanner kan ha opptil 40–50 ulike lyder i repertoaret, med egne signaler for ulike farer som bakkerovdyr og flygende rovfugler. Det vanligste lätet er et metallisk, tostavet «ti-SA, ti-SA», som i folketradisjonen kalles «skogssmeden» og høres allerede fra januar. Arten er utpreget hulrugende og konkurrerer med blåmeis og spettmeis om naturlige hulrom og fuglekasser; passende inngangshull er 32–34 mm. Hekkingen foregår i april–juni, hunnen legger 8–13 egg (unntaksvis opptil 18), og begge foreldrene mater ungene med insekter, med opptil hundre matebesøk per unge daglig. Kjøttmeis er standfugl og en av de aller vanligste gjestene ved fôringsplasser om vinteren, der den tar solsikkefrø, fett og nøtter.