Spettmeis er den kompakte fuglen som klatrer med hodet ned langs trestammen – blågrå på oversiden, rustfarget på undersiden, med en tydelig svart øyestripe. Den er en satt fugl med stort hode, kort stjert, lang spiss nebb og sterke føtter. Fuglen blir opptil 14–15 cm lang, har et vingespenn på 23–27 cm og veier omkring 23 gram. Oversiden er blekt blågrå, ansiktet hvitt, undersiden lysere hvit eller oransjebeige, noe lysere hos hunnen. De sterke føttene gjør at fuglen kan klatre i alle retninger på stammen, også med hodet nedover – et trekk som skiller den fra de fleste andre stammelevende fugler. Spettmeis har et kraftig og variert repertoar, med et klart, høyt og plystrende «tsjuit-tsjuit» samt klingende, ringende trillinger som høres langt, særlig i seinvinter og vår – ofte hører man fuglen før man ser den, og den ihærdige vårsangen fra en høy trestamme er et av lauvskogens første vårtegn allerede i februar. Arten er hulrugende og bruker gamle spetthull, naturlige trehull eller fuglekasser; er inngangen for stor, murer den den igjen med leire til hullet passer nøyaktig – et unikt trekk som holder større konkurrenter ute. Hunnen legger 6–9 egg som ruges i omkring to uker, og ungene forlater reiret etter drøyt tre uker. Sommerstid lever den mest av insekter og edderkopper, om vinteren av nøtter og frø, som den klemmer fast i barksprekker og hakker opp, og den hamstrer flittig i tusenvis av gjemmer den husker og gjenbesøker gjennom vinteren. Spettmeis er standfugl og svært stedbunden – ringmerkete fugler gjenfinnes ofte i samme skogholt år etter år.