Vandrefalk er en stor og kraftfull falk med skifergrå til blåsvart overside hos den voksne fuglen og en hvit til krembeige underside med tett, svart tverrbåndet mønster. Hodet har en svart «hjelm» og en kraftig svart mustasje mot hvit kinn, nebbet er kort og kraftig, blågrått med svart spiss, og bena er klargule. Hannen måler 36–50 cm og veier 550–750 gram, mens hunnen — som hos mange rovfugler tydelig større enn hannen — måler 45–58 cm og veier 900–1300 gram; vingespennet er 95–115 cm. Ungfuglen er brunbeige med kraftigere stripet underside og brun overside, og får voksendrakt ved 1–2 års alder. Ved reiret høres et skarpt, gjentatt varselrop, «kja-kja-kja-kja», mens et mykere jamende «ee-tjip» brukes som kontaktlyd mellom makene; ellers høres arten sjelden utenfor hekketiden. Vandrefalken er verdens raskeste dyr og jakter i stupdykk der den klatrer 300–1000 meter over byttet før den legger vingene inntil kroppen og styrter ned i hastigheter målt til over 320 km/t, høyeste registrerte 389 km/t — byttet, nesten utelukkende middels store flygende fugler som duer, terner og vadere, dør ofte momentant når klørne treffer. Arten hekker på bratte klipper, sjøklipper og — stadig oftere — høye bygninger, broer og kirketårn i byer som Stockholm, Göteborg og Malmö, uten å bygge eget reir; hunnen legger 3–4 egg som ruges i 29–33 dager, og ungene er flygedyktige etter 35–42 dager. I Sverige var arten nesten utryddet på 1970-tallet på grunn av DDT, som førte til fortynnede eggeskall; i 1969 fantes bare 15 kjente hekkende par. Etter DDT-forbudet i 1975 og et langvarig oppdretts- og utsettingsprogram har bestanden vokst til 400–500 par i 2024 — en av Europas mest vellykkede fuglereddninger. Arten er rødlistet som nær truet (NT) i Sverige.