Vintererle er 17–20 cm lang, har et vingespenn på om lag 25–27 cm og veier 15–22 gram. Den kjennes igjen på sin usedvanlig lange, svarthvite hale, lengre enn hos de andre nordiske erlene. Oversiden er blågrå, overgumpen gulgrønn og undersiden sitronøgul, sterkest under halen. I hekkedrakt har hannen svart hake og strupe, noe hunnen mangler. Den lange halen og den gule undersiden skiller arten tydelig fra linerlen. Lyden er et skarpt, kort og metallisk «tsi-tsi» eller «tziff», lysere og skarpere enn linerlens tredelte «tzivilitt», og høres ofte når fuglen letter eller flyr i buer langs vannet; sangen er en enkel, noe knirkende og kvitrende ramse. Vintererle hekker nær strømmende vann. Reiret plasseres gjerne i en beskyttet nisje, som en sprekk i en steinmur, under en bro eller ved et brofeste, ofte like ved vannet. Hunnen legger vanligvis 4–6 egg som ruges i om lag to uker, og begge foreldrene mater ungene — i de sørligste delene av utbredelsen rekker paret ofte to kull i løpet av en sesong. Føden består i stor grad av vanninsekter og deres larver, som steinfluer, døgnfluer og vårfluer, og vintererla fanger byttet ved vannkanten, ofte ved å springe over våte steiner eller gjøre korte utfall i luften etter flygende insekter. Arten er knyttet til rennende vann i den sørlige halvdelen av Norden, har ekspandert kraftig nordover siden den etablerte seg som hekkefugl, og er en kortdistansetrekker der enkelte individer overvintrer i sørlige strøk.