Redaksjonen, Fågelkartan · publisert 2026-08-10 · 6 min lesing
Langs de bratte fuglefjellene fra Rogaland til Øst-Finnmark henger alken (Alca torda) tett i tett på smale hyller og i steinurer, med sin karakteristiske sort-hvite drakt og det høye, flate nebbet som gjør den lett å kjenne igjen selv på lang avstand. For mange som først stifter bekjentskap med arten via Alke-siden her på Fagelkartan, er det gjerne dykkeevnen som overrasker mest — under vann bruker alken vingene til å bokstavelig talt fly gjennom vannmassene, en teknikk den deler med sine …
Langs de bratte fuglefjellene fra Rogaland til Øst-Finnmark henger alken (Alca torda) tett i tett på smale hyller og i steinurer, med sin karakteristiske sort-hvite drakt og det høye, flate nebbet som gjør den lett å kjenne igjen selv på lang avstand. For mange som først stifter bekjentskap med arten via Alke-siden her på Fagelkartan, er det gjerne dykkeevnen som overrasker mest — under vann bruker alken vingene til å bokstavelig talt fly gjennom vannmassene, en teknikk den deler med sine nærmeste slektninger i alkefamilien, men som den utfører med en egen, kompakt eleganse.
Alken er en middels stor alkefugl, omtrent 38 centimeter lang og med en vekt som typisk ligger mellom 600 og 900 gram. Fjærdrakten er strengt todelt i sort og hvitt, men det er nebbet som er det mest diagnostiske trekket: det er høyt, flattrykt fra siden og kullsort, med en tydelig hvit tverrstripe nær spissen. Dette nebbet skiller alken fra alle andre norske sjøfugler i alle drakter, sommer som vinter.
Om sommeren bærer alken sort hode, strupe og rygg, mens undersiden er ren hvit. Når vinteren nærmer seg, skifter fuglen ut de mørke partiene på kinn, strupe og hals med hvitt, slik at ansiktet får et lysere, mer «nyvasket» preg. Kjønnene er umulige å skille i felt — hann og hunn har identisk fjærdrakt. Et annet kjennetegn er den relativt lange stjerten, som ofte peker oppover og dekker føttene når fuglen sitter på vannet eller er i flukt. Unge alker har et mindre og finere nebb enn de voksne, uten den tydelige hvite stripen, og fremstår gjerne lysere bak øyet.
Hele fjærdrakten fornyes gjennom en fullstendig myting i august–oktober, en periode da fuglene i praksis er flygeudyktige og holder seg tett til sjøen. Fra januar til april fortsetter fjærene på hode og hals å skifte til sommerdraktens mørkere mønster.
Det som virkelig skiller alken og de andre alkefuglene fra de fleste andre fugler, er hvordan de beveger seg når de jakter. I stedet for å ro seg fram med føttene slik ender og skarver gjør, bruker alken de korte, kompakte vingene som årer også under overflaten — den slår med vingene i vannet omtrent slik den ville gjort i luften, og styrer med føttene, som sitter langt bak på kroppen, litt på samme vis som en pingvin. Denne teknikken gjør alken til en effektiv undervannsjeger, godt tilpasset et kosthold som i hovedsak består av småfisk, supplert med planktoniske krepsdyr og enkelte børstemark.
Nettopp denne doble bruken av vingene — til flukt i luften og som framdrift under vann — er et evolusjonært kompromiss. Vingene er små og butte sammenlignet med andre sjøfuglers, noe som gjør flukten hurtig og rett fram, men litt anstrengt å se på, samtidig som de fungerer utmerket som propeller når fuglen jager fisk i de øvre vannlagene rundt hekkekoloniene.
Alken er en utpreget kolonihekker, og det er nettopp i disse tette samlingene på bratte fuglefjell den er lettest å oppleve. I motsetning til lomvien, som gjerne legger egget helt åpent på en smal hylle, foretrekker alken å gjemme egget bort — vanligvis dypt inne i en steinur, en fjellsprekk eller under et overheng, der det er bedre beskyttet mot både vær og rovfugler som måker.
Alken blir kjønnsmoden relativt sent, normalt først ved 4–5 års alder, og legger da bare ett egg per sesong, gjerne i perioden fra tidlig mai til tidlig juni. Begge foreldrene deler på rugingen, som varer i overkant av en måned. Ungen forlater kolonien allerede etter rundt 18–20 dager, lenge før den er flygedyktig eller har nådd voksen størrelse — den følger da en av foreldrene, gjerne faren, ut på havet der den fullfører oppveksten på åpent hav.
I Norge hekker alken i sjøfuglkolonier langs hele kyststrekningen fra Rogaland i sør til Øst-Finnmark og Varangerfjorden i nord, med tyngdepunkter blant annet langs Møre-kysten og i de store fuglefjellene lenger nord. I tillegg finnes hekkende bestander på Jan Mayen, Bjørnøya og Svalbard. Utenfor hekketiden sprer fuglene seg langs hele norskekysten, og det er ikke uvanlig å se enkeltindivider eller mindre grupper på sjøen også vinterstid, langt fra de bratte koloniene de forlot om høsten.
Bestanden har over tid vist en nedadgående trend i mange kolonier, og arten er vurdert som sårbar (VU) på den norske rødlisten. Svingningene henger nøye sammen med tilgangen på småfisk som sil og lodde i havet rundt koloniene — år med matmangel kan gi dårlig hekkesuksess og i verste fall massedød blant voksne fugler, slik det har vært dokumentert i enkelte kystområder.
Alken deler fuglefjellene med lomvien, og på avstand, eller i dårlig lys, kan de to lett forveksles — begge er sorte og hvite alkefugler som sitter tett sammen på de samme hyllene. Med litt trening er forskjellene likevel tydelige:
Nebbet er det sikreste kjennemerket. Alken har et kort, høyt og flattrykt sort nebb med en hvit tverrstripe, mens lomvien har et langt, spisst og jevnt smalt nebb uten den karakteristiske stripen. Lomvien er dessuten tydelig større og kraftigere bygget enn alken.
Flankene er et annet godt kjennetegn: alken har helt rene, hvite flanker, mens lomvien ofte har mørkere strekmønster nedover sidene. I flukt sitter vingene lenger fram mot hodet på lomvien, mens de sitter mer midt på kroppen hos alken, og lomviens føtter stikker gjerne lenger bak halen enn alkens gjør. Om sommeren er lomviens overside mer brunsvart enn alkens rene sorte, noe som kan være til hjelp i godt lys.
Begge artene hekker for øvrig ofte side om side i de samme koloniene, sammen med andre fuglefjell-arter som krykkje og toppskarv, noe som gjør et besøk på et norsk fuglefjell i hekketiden til en fin anledning til å øve seg på nettopp denne forvekslingen i praksis.
Hvor lang tid kan alken være under vann når den dykker? Kildene oppgir ikke noe eksakt tidsintervall for alkens dykk, men som alkefugl er den godt tilpasset dykking ved hjelp av vingeslag, og den jakter effektivt på småfisk i de øvre vannlagene rundt koloniene.
Hvorfor gjemmer alken egget sitt, mens lomvien legger det åpent? Alken plasserer egget dypt i en steinur eller fjellsprekk, trolig som beskyttelse mot vær og predatorer som måker. Lomvien mangler denne muligheten og legger i stedet egget helt åpent på smale hyller, uten den samme beskyttelsen.
Er alken truet i Norge? Alken er vurdert som sårbar (VU) på den norske rødlisten, og flere kolonier har vist nedgang over tid. Svingninger i tilgangen på småfisk som sil ser ut til å være en sentral drivkraft bak dårlige hekkesesonger.
Når er beste tidspunkt å se alke på et norsk fuglefjell? Fuglene er til stede i koloniene fra de ankommer om våren til ungene forlater rundt 18–20 dager gamle, det vil si i hovedsak fra tidlig mai og utover forsommeren. Utenfor denne perioden oppholder alken seg til havs og kan ses spredt langs kysten hele året.
Kan jeg se alke andre steder enn i fuglefjell? Ja. Utenfor hekketiden forlater alken koloniene og sprer seg langs hele norskekysten, der den kan dukke opp enkeltvis eller i mindre grupper på åpent vann, også langt fra de bratte hekkeplassene.