Redaksjonen, Fågelkartan · publisert 2026-09-09 · 7 min lesing
Få norske andefugler viser skillet mellom før og nå så tydelig som bergand. Eldre litteratur, blant annet Haftorn (1971), viser at berganden fram mot 1960-årene hekket regelmessig ved vann nede i bjørkebeltet, omkring 900 meter over havet. I Oppland, lenge et av artens kjerneområder i Sør-Norge, ligger hekkeforekomstene i dag hovedsakelig i høydelaget 1250 til 1400 meter, og selv der er sjansen for et hekkende par liten. Berganden hører til de fire artene som norske ornitologer omtaler som …
Få norske andefugler viser skillet mellom før og nå så tydelig som bergand. Eldre litteratur, blant annet Haftorn (1971), viser at berganden fram mot 1960-årene hekket regelmessig ved vann nede i bjørkebeltet, omkring 900 meter over havet. I Oppland, lenge et av artens kjerneområder i Sør-Norge, ligger hekkeforekomstene i dag hovedsakelig i høydelaget 1250 til 1400 meter, og selv der er sjansen for et hekkende par liten. Berganden hører til de fire artene som norske ornitologer omtaler som alpine dykkender, sammen med svartand, sjøorre og havelle, og det er hos berganden at forflytningen oppover i høyden er tydeligst.
Berganden er en kraftig bygget dykkand på 40 til 51 centimeter, med 71 til 84 centimeters vingespenn og en vekt fra 700 til 1400 gram. Det første som slår en i felt, er hodeformen: stor, høy og påfallende rund, uten noe som stikker ut i nakken. Nebbet er bredt og gråblått, og helt ytterst sitter bare en liten svart negl.
Hannen i praktdrakt er lettest å lese på avstand: grønnsvart hode med lysende gule øyne, svart bryst, hvite flanker og en rygg som ikke er svart, men gråvatret av tette, fine tverrbånd. I motlys kan ryggen se nesten hvitaktig ut, og kontrasten mot den svarte forkroppen gjør arten gjenkjennelig på lang avstand. Hunnen er brunlig med store, hvite partier rundt nebbroten, ofte så tydelige at de ser påmalte ut. Begge kjønn viser et langt hvitt vingebånd i flukt. Om høsten blir bildet vanskeligere: hanner i mellomdrakt har mindre rene flanker, og ungfuglene minner mest om hunnen. Da er hodeform og nebbmønster tryggere enn fargene.
Den vanligste forvekslingen er med toppand, Aythya fuligula, som er en langt mer utbredt hekkefugl i Norge. Tre kjennetegn holder gjennom hele året. Det viktigste er ryggen: hos toppandhannen er den svart, hos bergandhannen gråvatret. Det andre er nakken. Toppanden har en hengende nakketopp som gir hodet en kantet bakre profil selv når den ligger flatt, mens berganden mangler den helt. Det tredje, og mest undervurderte, er nebbspissen: toppanden har en bred, svart spiss, mens den er liten hos berganden. Et fjerde, finere skille gjelder hodefargen — toppandhannens hode er blåsvart, bergandhannens grønnsvart.
Hunnene krever mer arbeid. En del toppandhunner har også hvite partier rundt nebbroten, men ifølge Artsdatabankens beskrivelse aldri så utpreget som hos bergand. Størrelsen hjelper også: toppanden måler 40 til 47 centimeter og veier 500 til 1000 gram, berganden 40 til 51 centimeter og 700 til 1400 gram. Er lyset dårlig og ryggen ikke synlig, er det bedre å la fuglen stå ubestemt enn å tvinge fram et svar.
Berganden ankommer hekkeplassene gjerne i mai, så snart isen går opp i de høyestliggende vannene. Det gir en usedvanlig stram tidsplan. Eggene legges i mai og juni, normalt ti i kullet, med sju til fjorten som registrert variasjon. Reiret ligger på bakken nær vannet, ofte godt skjult i lav vegetasjon på en holme eller strandtue. Hunnen ruger eggene i 26 til 28 dager, og som hos de øvrige artene i slekten Aythya deltar ikke hannen i rugingen.
Ungene er svømmedyktige tidlig og føres ut på åpent vann, men flygedyktige blir de først etter 40 til 45 dager. Regner man baklengs fra høststormene i september, ser man hvor lite slark det er i sesongen.
Valget av hekkevann er ikke tilfeldig. Berganden er i stor grad knyttet til næringsrike vann i lavalpine områder, og i Sør-Norge særlig til fjellvann i den nedre delen av vierregionen. Fylkesmannen i Hordaland har pekt på at det er nettopp innsjøer med marflo og skjoldkreps som er viktige for de alpine andeartene. Og her ligger kjernen i artens problem.
Berganden hekker fåtallig og spredt fra Agder og nordover til Finnmark. Størst tetthet er oppgitt fra høyereliggende strøk i Sør-Norge, som Dovrefjell og Hardangervidda.
Tallene forteller en entydig historie. Gjershaug og medarbeidere anslo i 1994 den norske hekkebestanden til 1000 til 1500 par. Da Shimmings og Øien gikk gjennom materialet på nytt i 2015, satte de anslaget til bare 150 til 320 par — det samme anslaget som Artsdatabanken oppgir i rødlistevurderingen som 300 til 640 individer. Ifølge Artsdatabankens vurdering huser Norge 1 til 5 prosent av den europeiske bestanden.
Det beste bildet av utviklingen kommer fra Oppland. Under atlasprosjektet i perioden 1970 til 1994 ble bergand registrert i 65 ruter på 10 ganger 10 kilometer, og fylkesbestanden ble anslått til 100 til 200 par. Anslaget ble justert ned til 75 til 150 par i 1998, til 20 til 40 par i 2012 og til 20 til 30 par etter registreringene i 2014. Overvåkingen i 2020 fant arten i seks av atten undersøkte referanseområder, men bare fire ble vurdert å ha mulig hekkebestand. Der telte bestanden trolig bare 3 til 6 par, og hekking ble ikke konstatert. Til sammenligning ble det i 2011 registrert 7 til 10 par på fire lokaliteter og to ungekull, i 2014 7 til 9 par på tre lokaliteter og ett ungekull. Overvåkerne mener dagens bestand i det gamle Oppland fylke neppe teller mer enn omkring 20 hekkende par. På Hardangervidda har fylkesmannen beskrevet bestanden som sterkt redusert og nede på et kritisk lavt nivå.
Berganden ble i Norsk rødliste for arter 2021 vurdert som sterkt truet, kategori EN, etter kriteriet C1: under 2500 individer og pågående nedgang i bestanden på mer enn 20 prosent de siste to generasjonene. Generasjonstiden er satt til fire år, så vinduet er kort. I rødlista fra 2015 sto arten som sårbar, VU, så statusen er reelt forverret. Globalt er arten vurdert som livskraftig, men på den europeiske rødlista er den ført som sårbar.
Årsakene virker sammen. Artsdatabanken trekker fram utsetting av fisk i fisketomme vann, drukning i garn og forstyrrelser som de viktigste påvirkningsfaktorene, i tillegg til bifangst ved garnfiske, oljesøl, klimaendringer, vindkraft til havs og predasjon fra mink. Konkurransen med fisk er beskrevet slik: de alpine dykkendene står i et konkurranseforhold til fisk, særlig ørret, som har et konkurransefortrinn framfor endene — og de vannene som er best for endene, er samtidig de beste produksjonsvannene for ørret. Overvåkerne i Oppland peker også på klimaendringene: økt vanntemperatur har gitt mer gjengroing i vann og kantsoner og endringer i sammensetningen av næringsdyr, og det er nærliggende å tro at dette er hovedårsaken til at artene presses opp i større høyder og et innsnevret leveområde.
Utenom spilltiden er berganden stillfaren og lett å overse. Hannens kurtiselyd er beskrevet som en kort, boblende serie, «vypp-vypp-vypp», mens hunnen har et skurrende «hæær-hæær-hæær». Ellers er det atferden som avslører den: den dykker etter føden og henter det meste fra bunnen — skjell og snegler, med noe krepsdyr, insekter og vannplanter i tillegg. Om vinteren opptrer arten selskapelig, i flokker i grunne viker langs kysten. En del bergender overvintrer langs norskekysten, mens mange trolig trekker videre til kyster lenger sør og vest i Europa.
Når hekker berganden i Norge? Berganden ankommer hekkeplassene gjerne i mai, rett etter isløsning. Eggene legges i mai og juni, og hunnen ruger i 26 til 28 dager. Ungene blir flygedyktige etter 40 til 45 dager, altså i august eller tidlig september.
Hvordan skiller jeg bergand fra toppand? Se på ryggen først: bergandhannen har gråvatret rygg, toppandhannen svart. Berganden mangler dessuten toppandens hengende nakketopp og har bare en liten svart negl ytterst på nebbet, mens toppanden har en bred, svart nebbspiss. Berganden er også noe større og har et stort, rundt hode.
Hvor mange bergender hekker i Norge? Rødlistevurderingen bygger på et bestandsanslag fra 2015 på 150 til 320 par, tilsvarende 300 til 640 individer. I 1994 ble bestanden anslått til 1000 til 1500 par, så tilbakegangen har vært markert.
Hvorfor er berganden sterkt truet? Arten er vurdert til kategori EN fordi bestanden er liten og fortsatt synker. Artsdatabanken peker på utsetting av fisk i fisketomme vann, drukning i garn og forstyrrelser som de tyngste faktorene, med mink, oljesøl og klimaendringer i tillegg.
Hvor kan jeg se bergand utenfor hekketiden? Om høsten og vinteren finnes berganden langs kysten, i grunne viker og sund der den kan dykke etter skjell og snegler. Da opptrer den gjerne i flokk med andre dykkender og er lettere å finne enn i fjellet om sommeren.