Bergand er havets dykkand med hvit flanke og grå rygg — likner vigg, men er større og har lysgrå rygg i stedet for svart. Hannen i praktdrakt har svart, grønnskimrende hode, svart bryst og bakkropp samt hvite flanker. Det avgjørende kjennetegnet mot den beslektede viggen er den lyst gråmelerte ryggen — vigg har helsvart rygg — og bergand mangler dessuten viggens hengende nakketofs. Hunnen er brun med en tydelig, bred hvit flekk rundt nebbroten. I flukt viser begge kjønn et hvitt vingebånd. Arten måler 40–51 cm, har et vingespenn på 71–84 cm og veier 700–1400 gram. Bergand er mest stillfaren utenom hekketiden; i spillet kan hannen høres med en myk kurring, mens hunnen har en grov, raspende kvekking. Arten hekker sirkumpolart i arktiske og subarktiske strøk, på åpen tundra og i nordkanten av barskogsbeltet — i Sverige fåtallig i fjellets tjern og myrer, med en liten hekkebestand på noen tusen par. Boet plasseres på bakken nær vann, ofte godt skjult i lav vegetasjon på en holme eller strandtue, og hunnen legger vanligvis 8–10 egg som hun ruger alene i om lag fire uker. Bergand er en dyktig dykker som henter føden fra bunnen, hovedsakelig muslinger, snegler og krepsdyr, supplert med vanninsekter og grønne plantedeler. Artens store betydning ligger i vinterhalvåret, når nordlige bestander samler seg i Østersjøen og sundområdene, og store rastende og overvintrende flokker kan ses i grunne havviker, blant annet i Öresund, fra november til mars. Globalt regnes bergand som livskraftig, men i Europa — og særlig i Østersjøen, et av artens viktigste overvintringsområder — har den gått påtakelig tilbake.