Brunnakken har en hann i praktdrakt som er lett å kjenne igjen: hodet er rødbrunt til kastanjefarget med en lysende gulhvit panne – den såkalte blesen – kroppen er finvannet gråhvit, brystet rosaaktig og bakpartiet svart, og i flukt lyser et stort hvitt felt på vingens forkant. Hunnen er jevnt rødbrun til gråbrun og mer beskjedent tegnet, men har en relativt kort, spiss stjert og en småvokst, rundet kroppsform, samt et kort, høyt båret nebb og en karakteristisk høy, bratt panne. Hannen har et av fugleverdenens mest karakteristiske lyder – en klar, høylytt og stigende plystring, ofte gjengitt som "wiiu", som bærer langt fra rastende flokker, mens hunnen har en råere, lav knurrelyd. I motsetning til de fleste andre svømmender beiter brunnakken i stor grad på land, og lever mye av gress, engvekster og ung grønnvekst som den beiter på strandenger og åkrer, i tillegg til vannplanter og alger på grunt vann – flokker kan sees beite nesten som gjess. Reiret plasseres på bakken nær vann, godt skjult i tuer eller lav vegetasjon, og hunnen legger vanligvis 8–9 egg som hun ruger alene i omkring tre og en halv uke, hvorpå ungene ledes til vannet kort tid etter klekking. Arten er en trekkfugl som opptrer i store rasteflokker på vår- og høsttrekket.