Lappfiskand er den minste av våre skraker. Hannen i praktdrakt er nesten snøhvit med fine svarte linjer og en svart øyemaske, noe som har gitt arten kallenavnet «pandaanda». Arten er liten og nett, omkring 38–44 cm lang, med et vingespenn på 55–69 cm og en vekt på 500–900 gram. Hunnen og unge fugler er gråere med et rødbrunt hode som kontrasterer tydelig mot hvit kinn og strupe. Det korte, smale nebbet er mørkt og har en liten krok i spissen, tilpasset for å gripe fisk. I flukt blinker hannens hvite kropp mot mørkt vann, mens hunnens rødbrune hode ses godt på avstand. Lappfiskand er en svært stillfaren fugl som sjelden høres — under spillet kan lave, knirkende og grynende lyder forekomme mellom fuglene, men ellers opptrer arten nesten lydløst selv i flokk. Den er en hulhekker som legger 7–9 egg i trehull, gjerne gamle svartspetthull, eller i store holker nær skogssjøer, og hunnen ruger alene mens de dundekte ungene forlater redet og hopper ned til bakken kort tid etter klekking. Som dykkand lever den av små fisk og vanninsekter med larver, fanget under raske dykk, og foretrekker gjerne rolig, klart vann der den lett kan se byttet. Arten hekker fåtallig i skogssjøer og elver i Nord-Norge — hekkebestanden ble i 2015 anslått til 70–130 individer i økende antall, og arten er rødlistet som sårbar (VU) (Artsdatabanken 2021). Om vinteren ses den oftere, når fugler fra Øst-Europa og Russland dukker opp ved isfrie vann.