Redaksjonen, Fågelkartan · publisert 2026-08-10 · 6 min lesing
Helt ytterst i Vesterålen, der Norskehavet ikke møter mer land før Grønland, ligger Andøya. Den er den nordligste av de store øyene i øygruppa Vesterålen, og få steder i Nord-Norge samler så mange landskapstyper på så kort avstand: bratte fjellsider som stuper bratt ned i havet på vestkysten, endeløse myrvidder i midten av øya, og en roligere østkyst med viker og sandstrender mot Andfjorden. For en fuglekikker er akkurat den kombinasjonen gull verdt — arter som ellers hører hjemme i helt ulike …
Helt ytterst i Vesterålen, der Norskehavet ikke møter mer land før Grønland, ligger Andøya. Den er den nordligste av de store øyene i øygruppa Vesterålen, og få steder i Nord-Norge samler så mange landskapstyper på så kort avstand: bratte fjellsider som stuper bratt ned i havet på vestkysten, endeløse myrvidder i midten av øya, og en roligere østkyst med viker og sandstrender mot Andfjorden. For en fuglekikker er akkurat den kombinasjonen gull verdt — arter som ellers hører hjemme i helt ulike habitater lever side om side på en øy du kan krysse med bil på en times tid. Fagelkartan har en egen Andøya-side med praktisk informasjon og artslister for lokaliteten; her skal vi i stedet fortelle hvorfor stedet er verdt reisen i seg selv.
Andøya strekker seg rundt 57 kilometer i lengden og opptil 15 kilometer i bredden, og med et areal på om lag 489 kvadratkilometer regnes den som en av Norges største øyer. Det som gjør terrenget spesielt, er kontrastene: i nord og vest reiser fjellene seg brått fra havet, med Kvasstinden som øyas høyeste punkt på 705 meter, mens midtre og østlige deler av øya i stedet flater ut i et av Nordlands aller største sammenhengende myrlandskap. Mer enn en tredjedel av kommunens areal består av myr, og dette myrlandet strekker seg helt ut mot kysten på østsiden. Denne vekslingen mellom alpint fjellterreng, åpen kystlynghei og våtmark gir rom for et bredt spekter av arter innenfor et lite geografisk område, og det er nettopp denne variasjonen som gjør Andøya til noe mer enn "enda et fuglefjell" i Nord-Norge. Øya har flere verna områder — seks naturreservater på selve Andøya, i tillegg til reservater på naboøya Hinnøya — som til sammen dekker et betydelig areal og beskytter både myr, kystlynghei og viktige hekkeområder.
Rett utenfor fiskeværet Bleik, omtrent en kilometer fra land, stiger den nesten perfekt kjegleformede Bleiksøya opp fra havet. Den er bare 15 hektar stor, men reiser seg brått til rundt 160 meter, og de bratte gress- og fuglebergene har i generasjoner gjort øya til et av Vesterålens mest kjente sjøfuglfjell. Bleiksøya og sjøen rundt er registrert som et internasjonalt viktig fugleområde (Important Bird Area), og lundefuglen har lenge vært den arten flest forbinder med stedet — historisk skal kolonien ha talt et sted rundt 75 000 par. Det er likevel viktig å være ærlig om utviklingen: overvåkingsprogrammet SEAPOP fant ved en telling i 2013 at bestanden var falt til rundt 11 000 par, en nedgang på over 80 prosent, og krykkjekolonien som tidligere talte flere tusen par på klippen har i praksis forsvunnet helt. Bleiksøya er dermed også et sted som i klartekst viser hvor raskt sjøfuglbestandene langs norskekysten har endret seg de siste tiårene. Fortsatt hekker storskarv, toppskarv, alke, teist og andre alkefugler i bergene, og havørn er en fast og lett observerbar gjest — den patruljerer klippen i håp om et lett bytte blant lundefuglene. Like nordøst for Bleik, på det lille skjæret Forrøya, etablerte havsulen seg som hekkefugl i 2012; kolonien har vokst til rundt 200 par og kan ses godt fra utsiktspunktet Kleivodden langs den nasjonale turistvegen — en fin rasteplass med utsikt over Bleik-stranda, Bleiksøya og havhorisonten.
Mens Bleiksøya trekker blikket mot havet, er det de indre myrviddene som gir Andøya sin andre, mer stillfarne fugleopplevelse. Her hekker blant annet storspove i store deler av myrlandskapet, og om høsten og våren fungerer øyas våtmarker som et viktig rasteområde for trekkende gjess — kortnebbgås og hvitkinngås samler seg i tusenvis på gjennomreise. Det åpne, karrige landskapet — en blanding av myr, kystlynghei og bart fjell — er nettopp den typen habitat som arktiske spesialister trives i. Jorduglen jakter lavt over myrflatene i skumringen, og fjellpartiene på øya har den typen bratte klipper og vidstrakt utsyn som jaktfalk foretrekker som jaktterreng; i år med mye smågnagere kan man også ha flaks og få se snøugle, en art som ellers er kritisk truet og mest knyttet til Finnmarksvidda, men som i gode lemenår kan dukke opp lenger sør langs kysten. Det skal sies at dette er arter man må ha is i magen og gjerne lokalkunnskap for å finne — ingen garanterte observasjoner her, i motsetning til lundefuglene på Bleiksøya — men nettopp jakten på dem, i et landskap som skifter fra hav til fjell til myr i løpet av en kjøretur, er en stor del av opplevelsen.
Sommerhalvåret, fra rundt midten av april til begynnelsen av august, er høysesong for sjøfuglene på Bleiksøya — det er da lundefuglene er på plass i størst antall, og havsulekolonien på Forrøya er i full aktivitet. Midt på sommeren har Andøya midnattssol, noe som i praksis betyr at du kan drive fuglekikking i klart nordnorsk lys langt utover kvelden. Vår og høst er tiden for gåsetrekket over myrene, mens vinteren er roligere for de fleste artene, men samtidig den beste tiden om du håper på snøugle eller andre arktiske streifgjester på jakt etter mat. Uansett årstid bør du sette av tid til begge landskapstypene — både en tur langs kysten mot Bleik og Kleivodden, og en runde inn i myrlandet — for å få med seg bredden i det Andøya har å by på.
Andøya har egen flyplass ved Andenes, med helårsforbindelser til blant annet Bodø, Tromsø og Evenes, og i sommersesongen også direkteruter fra lenger sør. Det går også bussforbindelser mellom Andøya og resten av Vesterålen og Lofoten, og du kan kjøre hele veien med egen bil eller leiebil via Andøybrua som knytter øya til naboøya Hinnøya. Om sommeren går det ferje mellom Andenes og Gryllefjord på Senja, og Hurtigruten anløper Risøyhamn på Andøya daglig hele året. Selve fuglestedene ligger spredt — Bleiksøya nås enklest med båt fra Bleik, mens myrområdene og fjellpartiene i praksis krever bil om du skal utforske dem skikkelig. Planlegg derfor gjerne en base i Bleik eller Andenes og noen dagers opphold, i stedet for en rask dagstur.
Hva er Bleiksøya kjent for? Bleiksøya er en bratt, kjegleformet øy rett utenfor Bleik på Andøya, kjent som et av Vesterålens viktigste sjøfuglfjell. Lundefuglen har lenge vært den mest kjente arten der, sammen med alkefugl, skarv og havørn som jakter over kolonien.
Er det sant at lundefuglbestanden på Bleiksøya har gått kraftig ned? Ja. Overvåkingsprogrammet SEAPOP registrerte en nedgang fra en historisk bestand på rundt 75 000 par til omtrent 11 000 par ved en telling i 2013, og krykkjekolonien på klippen har i praksis forsvunnet. Utviklingen følger et mønster man har sett ved flere sjøfuglfjell i Nordland.
Kan man faktisk se jaktfalk og snøugle på Andøya? Begge artene finnes i habitater som Andøya har mye av — bratte fjell for jaktfalk og åpen myr for snøugle — men ingen av artene er garanterte observasjoner. Snøuglen dukker særlig opp i gode smågnagerår, og begge krever tålmodighet og gjerne lokal kjennskap til terrenget.
Når bør jeg reise til Andøya for fuglekikking? Sommeren, fra midten av april til begynnelsen av august, er best for sjøfuglene på Bleiksøya og havsulekolonien på Forrøya. Vår og høst gir det beste gåsetrekket over myrene, mens vinteren egner seg best om du håper på arktiske streifgjester som snøugle.
Hvordan kommer jeg meg til Bleiksøya? Bleiksøya ligger rett utenfor fiskeværet Bleik og nås med båt fra marinaen der i hekkesesongen. Selve øya er et naturreservat og skal ikke betres — opplevelsen er ment å ses fra båt eller fra land, blant annet fra utsiktspunktet Kleivodden.