Redaksjonen, Fågelkartan · publisert 2026-08-26 · 7 min lesing
Få arter er så tett knyttet til norske hager som grønnfinken. Den kommer i småflokker til fuglebrettet, dytter unna både kjøttmeis og gråspurv, og blir sittende med et solsikkefrø i det grove nebbet mens de andre venter. Samtidig er dette en art som har fått det merkbart vanskeligere. Grønnfinken er oppført som sårbar (VU) på Norsk rødliste for arter 2021 etter en kraftig bestandsnedgang, og hovedårsaken er en parasittsykdom som spres nettopp der vi mater fugler. Denne guiden tar for seg …
Få arter er så tett knyttet til norske hager som grønnfinken. Den kommer i småflokker til fuglebrettet, dytter unna både kjøttmeis og gråspurv, og blir sittende med et solsikkefrø i det grove nebbet mens de andre venter. Samtidig er dette en art som har fått det merkbart vanskeligere. Grønnfinken er oppført som sårbar (VU) på Norsk rødliste for arter 2021 etter en kraftig bestandsnedgang, og hovedårsaken er en parasittsykdom som spres nettopp der vi mater fugler. Denne guiden tar for seg kjennetegn, forskjellen på hunn og hann, lydene, forvekslingsartene og det som er dokumentert om bestanden. Bilder, utbredelse og observasjoner finner du på artssiden for grønnfink.
Grønnfinken er en kompakt, tungt bygd finke på om lag 14,5 til 16 centimeter, altså på størrelse med en gråspurv, og med en vekt som gjerne ligger rundt 25 til 30 gram. Inntrykket er likevel av en tyngre fugl enn målene tilsier: stort hode, bredt bryst og kort hals. Det som først fanger blikket, er nebbet. Det er kjegleformet, tykt ved roten og blekt hornfarget, et redskap bygd for å knekke store og harde frø. Der en meis må hamre løs på frøet mot en grein, sprenger grønnfinken skallet direkte mellom nebbhalvdelene. Derfor er den så glad i solsikkefrø.
Fjærdrakten er olivengrønn med grått innslag på hodesidene og i vingen, men det virkelige kjennetegnet er de gule feltene. Langs ytterkanten av vingen går en tydelig gul brem som lyser opp både når fuglen sitter og når den flyr, og ytterst på hver side av stjerten sitter et gult felt som blir godt synlig når fuglen letter. Kombinasjonen av kraftig nebb, kompakt kropp og gule vingebremmer bestemmer arten under nesten alle forhold, uansett kjønn og alder.
Dette er det spørsmålet flest sitter med foran fuglebrettet, og svaret ligger i mengden farge. Hannen er den klart grønngule av de to. Brystet og undersiden er gulgrønne, ryggen grågrønn og ensfarget, hodesiden gråtonet, og det er mye gult både på håndsvingfjærene og i stjerten. En hann i frisk sommerdrakt kan virke nesten kanarigul over brystet i skarpt lys.
Hunnen er langt mattere og mer grågrønn. Grønnfargen er dempet og går mer i gulbrunt og grått, ryggen er brunere og har en svak, uklar streking som hannen mangler, og hun har tydelig mindre gult på både vinge og stjert. Mange melder om en «grågrønn spurvefugl» ved brettet uten å kjenne den igjen, og i praksis er det som regel en grønnfinkhunn. Nøkkelen er at hun beholder de samme fargefeltene som hannen, bare i svakere utgave: se etter den gule vingebremmen og de gule stjertsidene, så faller bestemmelsen på plass. Ungfuglene ligner på hunnen, men er enda mer utvasket og tydeligere streket både over og under.
Grønnfinkens mest karakteristiske lyd er en langtrukken, nasal og litt surrende tone som ofte skrives «dvuiii». Den er monoton og stiger svakt mot slutten, og den skjærer gjennom lydbildet i hagen slik at den ofte er det første du legger merke til. Rundt denne tonen bygger hannen resten av sangen: raske, kvitrende triller som gjentas fra en synlig sitteplass i en toppgrein eller på et takmøne.
Om våren går sangen over i den karakteristiske sangflukten. Hannen letter fra sitteplassen og flyr i store, rolige sirkler over territoriet med stive, langsomme og overdrevent dype vingeslag, nærmest som en sommerfugl, mens den synger hele veien. Sangflukt finnes hos flere norske arter, men hos grønnfinken er oppvisningen så iøynefallende at den er et sikkert tegn på at et par holder til i nabolaget.
Resten av året handler mye om mat. Grønnfinken lever av plantekost hele året, selv om ungene får noe insekter i tillegg. Ved fôringsplassen går den etter de største og fettrikeste frøene, med solsikkefrø som klar favoritt, og den tilbringer mye tid på bakken under brettet, der den plukker opp det andre arter har mistet. Den atferden henger direkte sammen med sykdomsproblemet som omtales lenger ned.
Den vanligste forvekslingen er med grønnsisik. Grønnsisiken er tydelig mindre og spinklere, nebbet er tynt og spisst i stedet for grovt og butt, drakten er kraftigere streket, og hannen har svart isse og svart hakeflekk som grønnfinken aldri har. Ser du de to sammen på brettet, er størrelsesforskjellen alene nok.
Gulspurv forveksles gjerne på avstand, særlig hannen i vårdrakt. Den er slankere og lengre, har en lang og tydelig kløftet stjert med hvite ytterkanter i stedet for gule, og en rødbrun overgump som grønnfinken mangler. Nebbet er også mindre og mer spisst.
Grønnfinkhunnen forveksles derimot ofte med gråspurvhunn eller bokfinkhunn, siden alle tre kan virke som gråbrune fugler i skygge. Nebbet og fargefeltene avgjør: grønnfinken har grovere nebb enn begge, gule vingebremmer og gule stjertsider, mens bokfinken har brede hvite vingebånd og hvite ytre stjertfjær. Ser du hvitt der du forventet gult, er det ikke grønnfink.
Grønnfinken er en utpreget kulturlandskapsfugl. Den hekker vanlig i lavlandet, i åpent jordbrukslandskap, hager, parker og kirkegårder med tette busker og enkeltstående trær. Den er vanligst i Sør-Norge, men hekker nå regelmessig nordover til Sør-Varanger. Reirene plasseres gjerne i tett einer eller inne i større trær. Kullet er vanligvis på fem til seks egg, rugetiden er 13 til 14 døgn, og ungene forlater reiret etter omtrent to uker. Mange grønnfinker er standfugler eller streiffugler, men en del trekker sørover om høsten, og vinterbestanden svinger mye fra år til år.
Bestandsutviklingen er alvorlig. BirdLife Norge har anslått hekkebestanden til et sted mellom 135 000 og 400 000 par, mens Artsdatabanken i rødlistevurderingen opererer med en hekkebestand på mellom 0,2 og 1,0 millioner individer i 2015. I vurderingsperioden 2010 til 2019 ble bestanden redusert med anslagsvis 46 prosent, med et usikkerhetsintervall på 28 til 54 prosent, tilsvarende omtrent seks prosent nedgang per år. Det var nok til at arten ble flyttet fra livskraftig (LC) i 2015 til sårbar (VU) i 2021, etter kriteriet A2(b).
Årsaken er i stor grad trikomonose, forårsaket av den encellede parasitten Trichomonas gallinae. Sykdomsepidemien startet i deler av Nordvest-Europa rundt 2005, og i Norge kom de store utbruddene på seinsommeren 2008 og 2009. Parasitten gir betennelse i munnhule, svelg og spiserør, slik at fuglen etter hvert ikke klarer å svelge og sulter i hjel, og hos grønnfink kommer det ofte blodforgiftning med E. coli i tillegg. Grønnfinken er ekstra utsatt fordi den søker mat på bakken under fôringsplassene, der ekskrementer og frørester fra andre fugler samler seg. Parasitten smitter ikke til mennesker eller pattedyr.
Hvordan ser en grønnfink hunn ut? Hunnen er langt mattere og mer grågrønn enn hannen, med gulbrune og grå toner i stedet for den rene olivengrønne fargen. Ryggen er brunere og svakt streket, og hun har merkbart mindre gult på håndsvingfjærene og i stjerten. Kjenn henne igjen på det samme grove nebbet og på den gule vingebremmen og de gule stjertsidene, som er der selv om fargene er svakere.
Hvilken lyd lager grønnfinken? Den mest kjente lyden er et langtrukkent, nasalt og litt surrende «dvuiii» som stiger svakt mot slutten. I sangen blandes denne tonen med raske, kvitrende triller. Om våren synger hannen i en egen sangflukt, der den kretser over territoriet med stive og overdrevent dype vingeslag.
Er grønnfinken truet i Norge? Grønnfinken er vurdert som sårbar (VU) på Norsk rødliste for arter 2021, etter kriteriet A2(b). Bakgrunnen er en beregnet bestandsnedgang på rundt 46 prosent i perioden 2010 til 2019. I 2015 var arten vurdert som livskraftig, så dette er en reell forverring og ikke bare et resultat av endret metodikk.
Hva spiser grønnfinken, og hva bør jeg legge ut? Grønnfinken lever av plantekost hele året, mens ungene også får noe insekter. Ved fôringsplassen er solsikkefrø den klare favoritten, siden det kraftige nebbet er bygd for å knekke store frø. Den plukker også mye på bakken under brettet, noe som gjør plassering og renhold viktig.
Hva gjør jeg hvis jeg finner syke eller døde grønnfinker ved fôringsplassen? Ved mistanke om trikomonose anbefaler BirdLife Norge å vaske fôringsplassen grundig og å stanse fôringen i to til tre uker for å begrense smittespredningen. Fjern gammelt frø og skall fra bakken under brettet. Døde fugler kan meldes til Veterinærinstituttet, som undersøker sykdomsutbrudd hos viltlevende fugl.