Grønnfink er en kompakt, kraftig finkefugl med en markert rosa-grå, konisk nebb tilpasset harde frø. Hannen har en olivengrønn til gul kropp med klarere gule kanter på håndsvingfjærene og sidene av stjerten, som gir et iøynefallende mønster i flukt. Hunnen er brungrønn med diffus stripetegning, deler de samme gule stjertkantene som hannen, men blekere, og den kraftige nebbformen avslører arten selv når fargene er nedtonet. Ungfugler ligner hunnen, men har tydeligere langsgående stripetegning på bryst og flanker. Arten er en av de vanligste gjestene ved fuglebrettet, men bestanden – anslått til 300 000–500 000 par – har gått kraftig tilbake på grunn av parasittsykdommen trikomoniasis, som spres via skitne fôringsplasser. Sangen er en gjentakende, nesten drømmende frase med karakteristisk plystring og kvitring, som gjerne avsluttes med en utdratt, nasal «tjiiib» eller «dreey» fremført fra utsatte sitteplasser som trekroner og antenner. Lokkelätet er et distinkt «tjüp-tjüp» eller raskt «jitt-jitt», og alarmlätet et skarpt, gjentatt «tett-tett». Grønnfink hekker april–juli, vanligvis med to kull, og bygger et skålformet reir av kvist, mose og røtter fôret med hår og fjær i en tett busk eller bartre 1–5 meter opp; kullet på 4–6 blåhvite egg med rødbrune flekker ruges i 13–14 dager. Føden domineres av oljerike og harde frø som solsikke-, hamp- og tistelfrø, supplert med nyper, rogn og ligusterbær om høsten, mens insekter tas i begrenset grad under hekketiden. Den kraftige nebben gjør grønnfinken til en av få hagefugler som lett knekker hele solsikkefrø, og den kan opptre dominerende ved fôringsplassen. Nordlige fugler trekker sør- og vestover om høsten, mens sørlige ofte er standfugler.