Redaksjonen, Fågelkartan · publisert 2026-08-10 · 7 min lesing
Har du noen gang våknet av en dyp, litt spøkelsesaktig ulring fra hagen eller parken i nabolaget en stille kveld i februar? Da har du høyst sannsynlig hørt Kattugle, en av Norges mest tallrike ugler og trolig den uglen flest av oss faktisk har sjanse til å oppleve — selv midt i tettbygde strøk. Kattugla lever nemlig et dobbeltliv: om dagen sitter den musestille og godt kamuflert inntil en trestamme, mens den om natten forvandles til en dyktig og stedstro jeger som ofte har sitt faste revir bare …
Har du noen gang våknet av en dyp, litt spøkelsesaktig ulring fra hagen eller parken i nabolaget en stille kveld i februar? Da har du høyst sannsynlig hørt Kattugle, en av Norges mest tallrike ugler og trolig den uglen flest av oss faktisk har sjanse til å oppleve — selv midt i tettbygde strøk. Kattugla lever nemlig et dobbeltliv: om dagen sitter den musestille og godt kamuflert inntil en trestamme, mens den om natten forvandles til en dyktig og stedstro jeger som ofte har sitt faste revir bare noen steinkast fra der vi selv bor.
Kattugla har den klassiske, rundhodede ugleprofilen uten øretuster, med et bredt, flatt ansikt og to lyse striper som møtes over nebbroten som et par lyse øyenbryn. Fjærdrakten varierer betydelig fra fugl til fugl, fra gråbrun til rødbrun, med en lysere underside brutt opp av mørke lengdestriper og en rygg tegnet med mørkere tverrbånd. Denne variasjonen gjør at ingen to individer ser helt like ut, men noen kjennetegn er stabile: kroppen er kompakt, vingene korte og avrundede i forhold til kroppen, og øynene er dypt, ugjennomtrengelig sorte — noe kattugla i norsk sammenheng bare deler med den langt større slaguglen. Til sammenligning har de fleste av våre andre ugler gule eller oransje øyne, så øyefargen alene er ofte nok til å avgjøre saken hvis du får et godt blikk på fuglen i kikkert eller lommelykt.
Med et vingespenn som gjerne ligger et sted mellom 80 og 100 centimeter og en vekt som normalt havner mellom et halvt og trekvart kilo, hører kattugla hjemme blant de mellomstore uglene våre — tyngre og kraftigere bygget enn perleugle og spurveugle, men klart mindre enn hubro og slagugle. Som hos de fleste rovfugler og ugler er hunnen noe større og tyngre enn hannen.
Kattugla er nesten utelukkende nattaktiv og svært vanskelig å få øye på i dagslys, men den avslører seg selv til gjengjeld svært tydelig med stemmen sin. Det er hannens dype, buktende vårsang folk flest kjenner igjen — en lang, klagende ulring som gjerne beskrives med noe i retning av «hoo … kokk-ho'o'o'o'o'o», og som i stille, frostklar vinterluft kan bæres flere kilometer gjennom skogen eller boligstrøket. I tillegg til denne sangen har kattugla en helt annen, skarp og nesten kattelignende lokkelyd som har gitt arten navnet sitt, samt et karakteristisk samspill mellom kjønnene der hannens dype rop og hunnens skarpere «ki-vitt»-lyd utfyller hverandre i mørket.
Sangaktiviteten starter gjerne allerede i januar og topper seg i februar og mars, når parene markerer og forsvarer revirgrensene sine før hekkesesongen. Mange arter synger primært i denne perioden, men kattugla er også kjent for en tydelig høstsesong med sang, trolig knyttet til at ungfugl fra året før skal finne og etablere egne territorier. Hører du kattugle ule en klar oktoberkveld, er det altså ikke nødvendigvis et unntak — det er en naturlig del av artens årssyklus.
En av de mest interessante sidene ved kattugla er hvor godt den har tilpasset seg et liv tett på mennesker. Mens mange andre ugler krever store, sammenhengende skogsområder, trives kattugla utmerket i eldre løvskog og blandingsskog, men også i rene kulturlandskap — store hager, kirkegårder, alléer og parker med gamle, grove trær som gir gode hulrom å hekke i. Denne fleksibiliteten gjør at bestanden er tettest der folk bor tettest, i lavlandet på Østlandet, Sørlandet og deler av Trøndelag, fremfor i den mest utilgjengelige villmarken.
Hulrom i gamle trær er den foretrukne hekkeplassen, men kattugla nøyer seg gjerne også med en brukket tretopp, et gammelt kråke- eller skjærereir, eller en oppsatt fuglekasse. Byttedyrgrunnlaget spiller også inn: hager, kompostbinger, låver og kantsoner mot jordbrukslandskap huser ofte rikelig med smågnagere, en sentral del av dietten. Kattugla er likevel en utpreget generalist som i tillegg til mus og spissmus tar fugl, amfibier, meitemark, snegler og større insekter, og hvor mange unger et par klarer å fø opp et gitt år, henger tett sammen med smågnagertilgangen den våren.
Nettopp fordi kattugla bor så tett innpå oss, opplever en del hageeiere at fuglene kan finne på å angripe forbipasserende som kommer for nær et reir med nyklekte unger. Det er ikke aggresjon uten grunn, men forsvar av avkommet — et godt argument for å holde avstand til kjente reirplasser i hekketiden.
Få norske fuglearter er så knyttet til én bestemt flekk skog som kattugla. Voksne fugler er utpreget stasjonære og forlater sjelden territoriet sitt gjennom året. Har en kattugle først etablert seg med make og revir i et skogholt, en villahage eller en kirkegårdslund, blir den gjerne boende der resten av livet, med samme reirplass eller samme klynge av aktuelle hekkehull i bruk år etter år. Selv ungfugl som forlater foreldrenes revir slår seg som regel ned et lite stykke unna, ofte bare noen få kilometer fra stedet de vokste opp, fremfor å spre seg over store avstander slik trekkfugler gjør.
Denne sterke stedbindingen har en praktisk konsekvens for fugleinteresserte: finner du et kattuglerevir, kan du med rimelig stor sikkerhet regne med å finne de samme fuglene der igjen neste vår, kanskje flere år på rad. Det gjør arten fin å følge over tid, samtidig som det understreker hvor sårbar den kan være dersom akkurat det gamle hultreet eller den fredelige hagelunden forsvinner ved hogst eller utbygging.
Kattugla hekker fra Sørlandet og Østlandet, langs store deler av kysten og innover i egnede dalfører, og videre nordover gjennom Trøndelag. Den nordlige grensen går omtrent ved Trondheimsfjorden, med enkelte spredte hekkefunn så langt nord som Helgeland, men arten blir gradvis sjeldnere jo lenger nord man kommer. Norsk rødliste for arter (2021) kategoriserer kattugla som livskraftig (LC), uten tegn til bestandsnedgang, og den regnes som en av landets mest tallrike ugler.
Den arten kattugla oftest kan forveksles med, er slagugla (Strix uralensis) — en nær slektning som i grove trekk ligner en storvokst utgave av kattugla, men med tydelig lengre hale, et jevnere gråaktig ansikt og et gult nebb som skiller seg fra kattuglas mer diskrete nebbfarge. Der kattugla har både lengde- og tverrstriper i fjærdrakten, er slaguglas underside preget mest av lengdestriper. Slagugla er dessuten en fugl av mer sammenhengende, eldre barskog og opptrer sjeldnere tett innpå bebyggelse enn kattugla gjør.
Andre norske ugler skiller seg som regel klart fra kattugle ved størrelse eller ved øretuster — tydelige hos hornugle, mens den mye sjeldnere jordugla har korte og lite iøynefallende øretuster. Fordi kattugla er en effektiv jeger og til dels konkurrent, er det heller ikke uvanlig at mindre skogsugler i praksis unngår å etablere seg i områder der kattugla allerede dominerer reviret. Kjenner du først igjen kattuglas runde, øretustløse silhuett og de kullsvarte øynene, er den likevel en av de norske uglene det er relativt lett å artsbestemme med sikkerhet, både på lyd og på utseende.
Hvorfor kalles den kattugle? Navnet skal komme av at arten har flere skarpe, kattelignende lokke- og varsellyder i tillegg til den kjente ulende vårsangen. Kombinasjonen av disse lydene og de intense, mørke øynene har trolig gitt opphav til assosiasjonen til katt i det norske navnet.
Når på døgnet og året er det lettest å høre kattugle? Kattugla er nattaktiv, så sangen høres best i mørket, gjerne fra tidlig kveld og utover natten. Aktiviteten er størst i perioden januar til mars, når parene markerer revir før hekkesesongen, men mange fugler synger også en del om høsten.
Er kattugle farlig for mennesker eller kjæledyr? Kattugla er ikke aggressiv mot mennesker under normale omstendigheter, men et foreldrepar kan finne på å angripe eller stupe ned mot noen som kommer for nær reiret med unger i. Hold god avstand til kjente hekkeplasser i hekketiden, så unngår du konflikt.
Hvordan skiller jeg kattugle fra slagugle? Se etter halelengde og ansiktstegning: slagugla har en tydelig lengre hale og et jevnere, gråere ansikt med gult nebb, mens kattugla er mer kompakt med kortere hale og en fjærdrakt med både lengde- og tverrstriper. Slagugla holder dessuten mer til i eldre, sammenhengende barskog, mens kattugla lettere finnes nær bebyggelse.
Kan jeg sette opp en fuglekasse for å tiltrekke kattugle? Ja, kattugle bruker gjerne egnede uglekasser i hager, parker og kulturlandskap, særlig der det mangler gamle hultrær. Kassen bør henges høyt og skjermet, og helst ikke rett ved stier eller lekeplasser, siden fuglene kan forsvare reiret aktivt når de har unger.