Redaksjonen, Fågelkartan · publisert 2026-08-26 · 8 min lesing
Du hører den som regel før du ser den. Et skarpt, gjennomtrengende rop skjærer gjennom en gammel eikelund en marsmorgen, og et sted oppe i kronene beveger det seg noe blågrått langs en grov stamme. Så snur fuglen, ikke rundt stammen, men nedover, med hodet først, i små rykk, som om tyngdekraften var noe man kunne forhandle om. Fuglen som gjør det, heter spettmeis, og den er den eneste i Norge som behersker trikset.
Du hører den som regel før du ser den. Et skarpt, gjennomtrengende rop skjærer gjennom en gammel eikelund en marsmorgen, og et sted oppe i kronene beveger det seg noe blågrått langs en grov stamme. Så snur fuglen, ikke rundt stammen, men nedover, med hodet først, i små rykk, som om tyngdekraften var noe man kunne forhandle om. Fuglen som gjør det, heter spettmeis, og den er den eneste i Norge som behersker trikset.
Spettmeisen er en kompakt fugl på rundt 14–15 centimeter, med et vingespenn på 23–27 centimeter og en vekt på drøyt tjue gram. Formen er umiskjennelig: stort hode, nesten ingen hals, kraftig og rett meiselnebb, og en stjert så kort at fuglen ser avkuttet ut bakfra.
Oversiden er jevnt blågrå, nærmest stålgrå i godt lys. Gjennom øyet går en tydelig svart stripe fra nebbroten og bakover mot nakken – det enkleste kjennetegnet på avstand. Undersiden varierer, og det er verdt å vite for den som vil kjønnsbestemme fuglen på fôrbrettet: hannen har hvitaktig bryst med tydelig rustrøde flanker og bakkropp, mens hunnen er blekere og mer beigetonet i de samme partiene.
Og så navnet, som lurer folk: spettmeisen er ikke en meis. De ekte meisene hører til familien Paridae, altså kjøttmeis, blåmeis, granmeis og slektningene deres. Spettmeisen står i en helt egen familie, spettmeisfamilien Sittidae, med det vitenskapelige navnet Sitta europaea, og den er heller ikke i slekt med spettene. Navnet er en dobbelt misforståelse som har festet seg fordi fuglen klatrer litt som en spett og følger meiseflokkene om vinteren.
Hvorfor klarer spettmeisen det ingen andre får til? Svaret ligger i anatomien. Spettene klatrer etter et helt annet prinsipp: stive stjertfjær presses mot barken og fungerer som et tredje bein i et stativ. Det systemet virker bare i én retning, og skal du bakke nedover, blir stivstjerten en bremsekloss.
Spettmeisen har ingen stivstjert i det hele tatt. I stedet har den uvanlig kraftige bein og en svært godt utviklet baktå med lang, buet klo. Når fuglen står med hodet ned, henger den i det øverste beinet, som griper barken og bærer vekten, mens det nederste spriker ut og stabiliserer. Den henger, den støtter seg ikke, og kan derfor bevege seg fritt i alle retninger.
Det gir spettmeisen et matfat ingen andre har: insekter og edderkoppdyr i barksprekker blir sett ovenfra, fra en helt annen vinkel, og den finner byttedyr som trekryperen og spettene går forbi. Om vinteren skifter den til frø og nøtter, særlig hasselnøtter og eikenøtter, som den kiler fast i barken og hakker i stykker.
Lyden er like karakteristisk som klatringen, og avslører ofte fuglen. Spettmeisen er høylytt hele året, men mest intens om høsten og våren. Sangen er en serie kraftige, plystrende toner, «piu, piu, piu» eller «pui, pui, pui», som stiger eller synker mot slutten og bærer overraskende langt. I tillegg har den et bredt register av rop: klare og skarpe «huitt» og «tjutt», nasale «gut», kvasse serier av «sitt, sitt, sitt» eller «psiit, psiit, psiit», og raske triller, «vivivivivi».
Spettmeisen hakker ikke ut sitt eget hull. Til tross for det solide nebbet er den avhengig av hulrom andre har laget, gjerne gamle spettehull i osp eller naturlige råtehull i grove løvtrær, ofte noen meter over bakken, men også høyere opp.
Problemet er at hullet nesten alltid er for stort. Et flaggspetthull slipper inn både mår, ekorn og større fugler som gjerne tar egg og unger. Spettmeisens løsning er unik blant våre fugler: den murer. Fuglen bærer inn våt leire og gjørme, ofte blandet med spytt, og legger massen lagvis rundt åpningen til inngangen er krympet ned til akkurat spettmeisens egne mål, ikke en millimeter mer. Massen tørker steinhard, og sprekker inne i hulrommet blir gjerne tettet på samme måte.
Selve reirbyggingen tar sin tid. Hunnen rydder først ut gammelt reirmateriale og bygger opp et underlag av tynne flak av furubark og morkne trefliser. Eggleggingen tar gjerne til i midten av april. Kullet består vanligvis av seks til åtte hvite egg med rødlige flekker, rugetiden er om lag to uker, og ungene blir i reiret i tjue til tjueseks døgn. Det legges normalt bare ett kull i året. Spettmeisen tar også villig i bruk fuglekasser, og gjør da det samme: murer igjen innflygingshullet til det passer.
Spettmeisen er en utpreget lavlandsfugl i Sør-Norge. Kjerneområdet er løvskog med store, grovbarkede løvtrær, gjerne med innslag av hassel. Gammel eikeskog og kulturlandskap med store trær er de sikreste stedene å lete. Utbredelsen dekker lavlandet på Østlandet og følger kysten nordover til Trondheimsfjorden og Nord-Trøndelag, i praksis artens nordgrense som hekkefugl her i landet.
Den grensen har flyttet seg. Siden årtusenskiftet har spettmeisen økt i antall i de nordlige delene av utbredelsesområdet og ses nå jevnlig i Trøndelag, samtidig som den i økende grad tar i bruk barskog i tillegg til den tradisjonelle løvskogen. Lenger nord dukker det opp enkeltfugler nå og da, men der dreier det seg om streifindivider, ikke om noen hekkebestand.
Bestandssituasjonen er god. Den norske hekkebestanden ble anslått til i størrelsesorden 128 000–290 000 individer i 2015, og arten er vurdert som livskraftig, LC, på Norsk rødliste for arter 2021, uten tegn til bestandsnedgang.
For folk flest er dette uansett en hagefugl. Spettmeisen er standfugl og en trofast gjest ved fôringsplassen gjennom vinterhalvåret dersom du har eldre løvtrær i nærheten. Den tar gjerne solsikkefrø, nøtter og talg, og oppfører seg annerledes enn meisene: den kommer i rask, rett flukt, tar ett frø, kiler det fast i barken på nærmeste stamme og er tilbake like etter. Om høsten hamstrer den frø og nøtter i sprekker og under mose i sitt eget revir.
Den vanligste forvekslingen er med trekryperen. Begge klatrer på stammer, men trekryperen er brunspettet og kamuflasjefarget, har tynt, nedoverbøyd nebb og stiv stjert. Framfor alt går den alltid oppover, i spiral rundt stammen, og flyr ned til foten av neste tre for å starte på nytt. Ser du en fugl gå nedover med hodet først, er saken avgjort.
Mot spettene avgjør størrelse og bevegelse. Flaggspetten er større, svart og hvit med rødt under halen, og hakker hørbart, mens spettmeisen er blågrå, mindre og mye mer glidende i bevegelsene.
Mot de ekte meisene avgjør den svarte øyestripen og den blågrå oversiden. Blåmeisen har blå isse og gul underside, kjøttmeisen svart hodetegning, gul underside og en svart midtstripe. Ingen av dem har spettmeisens rustrøde flanker, korte stjert eller lange, rette nebb, og ingen av dem går nedover.
Hvilken lyd lager spettmeisen? Stemmen er kraftig og gjennomtrengende, og den bærer langt. Sangen er en serie plystrende toner, «piu, piu, piu» eller «pui, pui, pui», som stiger eller synker mot slutten. I tillegg roper den skarpt «huitt» og «tjutt», nasalt «gut» og i kvasse serier «sitt, sitt, sitt». Den er høylytt hele året, mest intens om høsten og våren.
Er spettmeisen egentlig en meis? Nei. Til tross for navnet hører den ikke til meisefamilien Paridae, men til spettmeisfamilien Sittidae, med det vitenskapelige navnet Sitta europaea. Den er heller ikke i slekt med spettene. Navnet skyldes at fuglen klatrer litt som en spett og ofte følger meiseflokkene om vinteren.
Hvorfor kan spettmeisen gå nedover trestammen med hodet først? Fordi den henger i beina i stedet for å støtte seg på stjerten. Spettmeisen har kraftige bein og en godt utviklet baktå med lang klo, og med hodet ned bærer det øverste beinet vekten mens det nederste stabiliserer. Spettene avstiver seg med en stiv stjert mot barken, og den løsningen fungerer bare oppover.
Hvor i Norge finnes spettmeis? Den hekker i lavlandet i Sør-Norge, med tyngdepunkt i løvskog med grove løvtrær og hassel, og følger kysten nordover til Trondheimsfjorden og Nord-Trøndelag. Nordgrensen har flyttet seg nordover siden årtusenskiftet, og arten ses nå jevnlig i Trøndelag. Lenger nord opptrer den bare som streiffugl.
Hvordan får jeg spettmeis til matbordet? Spettmeisen er standfugl og besøker fôringsplasser hele vinterhalvåret dersom du har eldre løvtrær i nærheten. Den tar gjerne solsikkefrø, nøtter og talg, og du kjenner den igjen på at den tar ett frø om gangen og kiler det fast i barken før den hakker det opp. Den tar også i bruk fuglekasser, men murer da igjen innflygingshullet med leire.