Redaksjonen, Fågelkartan · publisert 2026-08-26 · 8 min lesing
Det finnes få lyder i norsk natur som setter seg like godt fast som lomropet over et skogsvann en lys sommernatt. Lange, klagende, nesten menneskelige toner som ruller innover myrene og kommer tilbake som ekko fra åsen på andre siden. De aller fleste som hører det, hører det før de ser fuglen, og mange googler seg fram til navnet i etterkant. Denne guiden handler om storlom, fuglen bak lyden: hvordan du kjenner den igjen i sommerdrakt, hva du faktisk hører når den roper, hvor i Norge du kan …
Det finnes få lyder i norsk natur som setter seg like godt fast som lomropet over et skogsvann en lys sommernatt. Lange, klagende, nesten menneskelige toner som ruller innover myrene og kommer tilbake som ekko fra åsen på andre siden. De aller fleste som hører det, hører det før de ser fuglen, og mange googler seg fram til navnet i etterkant. Denne guiden handler om storlom, fuglen bak lyden: hvordan du kjenner den igjen i sommerdrakt, hva du faktisk hører når den roper, hvor i Norge du kan møte den, og hvordan du skiller den fra smålom og islom. Til slutt ser vi på hvorfor båttrafikk og regulerte vannstander er et større problem for akkurat denne arten enn for de fleste andre norske fugler.
Storlommen er den største lommen som hekker på det norske fastlandet. Den blir inntil 68 centimeter lang, veier 2,5 til 3,5 kilo og har et vingespenn på 105 til 125 centimeter. Kroppen er langstrakt, og fuglen ligger påfallende lavt i vannet, ofte med bare rygglinjen og hodet synlig. Nebbet er kraftig, spisst, dolkformet og svart, og holdes rett fram omtrent parallelt med vannflaten. Nettopp nebbholdningen er et av de sikreste kjennetegnene på avstand, når farger og mønster forsvinner i motlys.
I sommerdrakt er storlommen en av de vakreste fuglene vi har. Hodet og nakken er jevnt askegrå, uten mønster, og går over i et svartfiolett felt foran på strupen. Halssidene har en skarp tegning av svarte og hvite lengdestriper som fortsetter ned mot brystet, og undersiden er helt hvit. Ryggen er svart med hvite felt brutt av mørke tverrbånd, slik at ryggen ser rutet eller sjakkbrettmønstret ut på god avstand. Kombinasjonen grått hode, stripete halsside og rutet rygg er så karakteristisk at den i praksis ikke kan forveksles med noe annet i norsk innlandsnatur i hekketiden.
Vinterdrakten er en helt annen fugl. Da er ryggen mørk og nesten helt svart uten hvite felt, nakken og halssidene gråsvarte, og undersiden hvit helt opp til haken. Kontrasten mellom mørk overside og hvit underside er skarp, og det grå hodet og halsstripene er borte. Det er denne drakten folk møter langs kysten fra høsten av, og mange kjenner ikke igjen fuglen de så på fjellvannet i juli.
Lyden er hovedgrunnen til at folk søker etter storlom. Det mest kjente ropet er langtrukket og klagende, med en stigende og fallende jamring som bærer langt over vann. Det høres oftest om kvelden, om natten og tidlig om morgenen, og på stille sommernetter kan det bære svært langt. I tillegg har storlommen et grovere, knurrende eller raspende varselrop som brukes når fuglen er urolig, gjerne når en båt eller et menneske nærmer seg reirområdet. Hører du den knurrende lyden, er det et signal om at du er for nær og bør trekke deg unna.
Kontaktropet mellom voksne fugler kan minne litt om smålommens, men er tydelig forskjellig når du får sammenlignet dem. Smålommen har en mer hes, gnissende og kortere stemme, mens storlommens rop er renere i tonen og mer melodisk klagende. Er du i tvil, er stedet ofte en god pekepinn: hører du den langtrukne klagen over en stor innsjø med klart vann, er storlom det mest sannsynlige svaret.
Storlommen hekker spredt over det meste av landet, fra lavlandet opp i fjellet, og er påvist fra Østfold i sør til Finnmark i nord. Den er likevel ikke en fugl du finner hvor som helst. Arten foretrekker større, dype og forholdsvis vegetasjonsfrie innsjøer med god sikt i vannet, gjerne fiskerike vann med torvkanter, øyer eller små holmer der reiret kan plasseres. Reiret er en enkel grop like ved vannkanten, ofte på en holme, fordi fuglen er så dårlig til beins at den knapt kommer seg opp på land. Kullet er som regel på to egg, som begge foreldrene ruger i 28 til 30 døgn, og ungene blir flygedyktige etter omtrent 60 til 65 døgn.
Storlommen lever hovedsakelig av fisk, men tar også muslinger og krepsdyr. Om høsten trekker den ut til kysten. Arten er en delvis trekkfugl: en del norske fugler overvintrer langs kysten i Sør-Norge, mens andre trekker videre sørover langs Nordsjøkysten, helt ned mot Biscayabukta og Nord-Spania. Fuglene kan bli gamle, og det er kjent at et ringmerket individ ble 27 år gammelt.
Smålom er den vanligste forvekslingsarten. Den veier bare ett til to kilo, har et tynnere nebb som ser lett oppoverbøyd ut fordi undernebbet skrår oppover, og bærer nebbet gjerne litt løftet. I hekkedrakt har smålommen et rødbrunt strupefelt som på avstand og i dårlig lys kan se mørkt ut og forveksles med storlommens svarte strupe. Det avgjørende kjennetegnet er ryggen: smålommen har en jevnt mørk brungrå rygg helt uten de hvite feltene og tverrbåndene som gir storlommen det rutete preget.
Leveområdet skiller dem også. Smålommen hekker i små, ofte fisketomme tjern og høyereliggende småvann, og klarer seg med vannflater som er altfor små for storlommen. Storlommen er en tung fugl som trenger en lang, åpen vannflate for å få opp nok fart til å komme på vingene, og den knytter seg derfor til de store innsjøene. Ser du en lom på et lite skogstjern, er smålom det klart mest sannsynlige. Den tetteste hekkebestanden av smålom i Norge finnes for øvrig langs kysten fra Møre og Romsdal og nordover, og ungene der blir flygedyktige etter omtrent seks uker.
Islom nevnes ofte i samme åndedrag, men den hekker ikke i Fastlands-Norge. På Rødlista 2021 er islommen ført som NA, ikke egnet for vurdering, fordi den bare hekker uregelmessig på Bjørnøya og mangler en etablert hekkebestand. Siste sikre hekkefunn der var i 2012. I Norge er islom først og fremst en vintergjest langs kysten, og den er tydelig større og kraftigere enn storlommen, med grovere hode og nebb.
Storlommen er vurdert som livskraftig, LC, på Norsk rødliste for arter 2021. Den norske hekkebestanden ble anslått til 2 500 til 5 000 individer i 2015 og ble den gang regnet som stabil. Det finnes ikke gode tall på pågående bestandsendringer i Norge, og ved rødlistevurderingen i 2021 forelå det ingen indikasjoner på nedgang. Store deler av den historiske tilbakegangen her hjemme knyttes til vannkraftutbygging lenger tilbake i tid.
Sårbarheten ligger i reirplasseringen. Fordi reiret ligger helt nede i strandsonen, er arten svært følsom for vannstandsvariasjoner i hekketiden. Stiger vannet i et regulert magasin, drukner reiret. Synker det raskt, blir reiret liggende langt fra vannkanten, og de klumsete foreldrene kommer seg ikke fram til det. I tillegg regnes forstyrrelse i hekketiden som en reell påvirkningsfaktor, sammen med kollisjoner med vindturbiner, oljesøl og drukning i fiskegarn.
I praksis betyr dette at den viktigste innsatsen du selv kan gjøre for storlommen, er å holde avstand. Legg turen utenom holmer og strandkanter i hekketiden, ikke gå i land for å lete etter reir, og hold god avstand med båt og kajakk. Blir en rugende fugl skremt av reiret gjentatte ganger, rekker måke og kråke å ta eggene, og et helt hekkeforsøk kan gå tapt uten at du merker at det skjer.
Hvilken fugl er det som uler og klager over vannet om natten? Det er nesten alltid storlom. Ropet er langtrukket og klagende, bærer svært langt over stille vann, og høres oftest om kvelden, om natten og tidlig om morgenen. Er lyden hesere og mer gnissende, og kommer den fra et lite tjern, er det trolig smålom i stedet.
Hvordan skiller jeg storlom fra smålom? Se på ryggen og nebbet. Storlommen har rutet, svart-hvit rygg, grått hode og svart strupefelt, og et rett, dolkformet nebb som holdes vannrett. Smålommen er mindre, har jevnt mørk brungrå rygg uten hvite felt, rødbrunt strupefelt og et tynnere nebb som ser lett oppoverbøyd ut.
Hvor i Norge hekker storlom? Arten hekker spredt over det meste av landet, fra lavlandet opp i fjellet, og er påvist fra Østfold i sør til Finnmark i nord. Den krever store, dype og relativt vegetasjonsfrie innsjøer med god sikt og gjerne holmer eller torvkanter å legge reiret på.
Er storlom truet? Nei. Storlom er vurdert som livskraftig, LC, på Norsk rødliste for arter 2021, med en norsk bestand anslått til 2 500 til 5 000 individer i 2015. Arten er likevel sårbar for vannstandsregulering, forstyrrelse i hekketiden, oljesøl og drukning i fiskegarn.
Hvor blir storlommen av om vinteren? Den forlater innsjøene og trekker ut til kysten. En del norske fugler overvintrer langs kysten i Sør-Norge, mens andre trekker videre sørover mot Biscayabukta. Da er den i vinterdrakt, med nesten svart rygg og hvit underside opp til haken, og ser helt annerledes ut enn på hekkeplassen.