Egretthegre er en stor fugl som måler 85–102 cm med et vingespenn på om lag 140–170 cm — omtrent like stor som gråhegre, men slankere og mer elegant i formene. Fjærdrakten er helt snøhvit hele året. Nebbet er klart gult store deler av året, men mørkner mot hekketiden, da arten også utvikler lange, dekorative prydfjær på ryggen som ga arten dets navn. Bena og føttene er mørke, nesten svarte, hele året. Halsen er påfallende lang og bæres ofte i en markert S-bøy, og i flukt strekkes de lange bena rett bakover, langt forbi halen. Egretthegre er stort sett en stillferdig fugl. Ved reiret og i hekkekolonien høres raspende, hese kraksing og gurglende kakling mellom fuglene, og en oppskremt fugl kan gi fra seg et kort, skarpt «kraak» — noe likt gråhegrens, men lavere og mykere. Arten foretrekker grunt, åpent vann som oversvømte enger, sivrike strandsoner, elvemunninger, grunne bukter og dammer, og hekker kolonivis, ofte sammen med gråhegre, i trær eller tett sivvegetasjon. Hunnen legger vanligvis 3–5 blekt blågrønne egg som begge foreldrene ruger i om lag fire uker, og ungene blir flygedyktige etter rundt seks uker. Føden tas med klassisk hegreteknikk: fuglen står ubevegelig eller vasser sakte fram i grunt vann og hugger lynraskt med det kraftige nebbet etter fisk, frosk, vanninsekter, krepsdyr og av og til smågnagere og øgler. Arten har økt kraftig i Norden de siste tiårene og er nå en regelmessig gjest langs kysten og ved innsjøer, en utvikling knyttet til et varmere klima og en gjenopprettet europeisk bestand.