Enkeltbekkasin er kjent for sin "breking" over myrene om våren — en lyd som ikke kommer fra stemmen, men fra halefjærenes vibrasjon i dykkeflukt. Fjærdrakten er en intrikat kamuflasje av varmt brune, beige og svarte streker og flekker som gjør fuglen nesten usynlig mot myrmarken; på issen løper et tydelig lyst midtbånd flankert av mørke lengdebånd — et av de beste feltkjennetegnene. Arten er 23–28 cm lang med et vingespenn på 39–45 cm og en vekt på 80–140 gram, og har et ekstremt langt, rett nebb på 6–7 cm som smalner spisst til. Ved oppflukt avslører den seg med et raskt sikksakkmønster og et skarpt skrik. Det vanligste ropet er et raskt, raspete "tsjätsch" som gis rett ved oppflukten når fuglen skremmes. Under spillflukten i skumring og mørke produserer hannen en av fugleverdenens merkeligste lyder: en mekanisk, "brekende" summing som ikke kommer fra strupen, men fra de ytterste halefjærene, som spres ut og settes i vibrasjon når hannen dykker bratt mot bakken i høy fart — en lyd som bærer vidt over det åpne myrlandskapet og har gitt arten folkenavnet "himmelsgeit". Enkeltbekkasinen hekker i hele Sverige, med tyngdepunkt i Norrlands store myrer, og bestanden anslås til 100 000–200 000 par; arten er korttrekkfugl som ankommer i april og for det meste forlater landet i september–oktober. Den er sterkt knyttet til myk, fuktig mark der nebbet kan bores ned etter meitemark, insektlarver, øyenstikkerlarver, krepsdyr og snegler — nebbspissen har følsomme nerveender og kan åpnes separat mens resten av nebbet står i jorden. Reiret er en enkel, godt kamuflert grop på en strandtue, der hunnen legger 4 pæreformede, olivenbrune egg med mørke flekker som ruges av begge foreldrene i 19–20 døgn.