Fjellerke er en middels stor lerke, med en kroppslengde på 16–19 cm, et vingespenn på 30–35 cm og en vekt på 30–48 gram. Oversiden er sandbrun og buken hvit, men det mest iøynefallende er ansiktstegningen: et kontrastrikt mønster i svart og gult med et svart brystbånd. Hannen i sommerdrakt bærer dessuten to små, oppoverrettede svarte fjærtofser på issen — «hornene» som ga arten dets engelske navn «horned lark». Hunnen er mattere tegnet og mangler som regel tydelige hornfjær. Lyden er et tynt, lyst og noe kvitrende «tseep» eller «tsi-tsirr». Sangen, som fremføres i en stigende sangflukt eller fra bakken, er en kort, klingende og noe knirkende strofe. Fjellerke hekker svært fåtallig på bart høyfjell i de nordligste delene av Skandinavia, med en bestand i Sverige anslått til bare 50–200 par, og reiret plasseres på bakken, godt beskyttet mellom steiner og lav fjellvegetasjon. Hunnen legger vanligvis 3–5 egg som hun ruger i knapt to uker, og den korte, intense fjellsommeren gir begrenset tid til hekking, slik at arten som regel bare rekker ett kull. Føden består av frø og insekter som plukkes fra bakken, der insekter dominerer i hekketiden mens frø får større betydning under trekket og om vinteren. Som trekkfugl forlater fjellerka fjellet om høsten, og det er da de fleste møter arten — som spredte rastende fugler på kysthei og strandenger, særlig i oktober–november, blant annet ved Falsterbo og Ottenby. Klimaendringene utgjør en påtakelig trussel mot artens allerede begrensede høyfjellsmiljø, og den regnes som sårbar.