Sanglerke er brunspraglet og lett å overse på bakken — men umiddelbart gjenkjennelig i sangflukten. Oversiden er rustbrun med mørkere fjærsentre og kraftig strekete, mens undersiden er lys beige med mørkere strekning på bryst og sider og hvit buk. Halen er mørk med hvite ytterfjær, og vingen har en tydelig hvit bakkant — begge synlige i flukt. Nebbet er kort og kraftig, og en liten, smal tofs kan reises ved uro. Kjønnene er like, mens ungfuglene er mer flekkete på oversiden. Sanglerken er en av naturens mest produktive sangere: i sangflukten fremfører den en uavbrutt, kompleks trilling med varierte fraser og fine driller, og kan stå stille i luften på 50–100 meters høyde i opptil 15 minutter sammenhengende. Lokkelyden er et mykt «chirrup» i flukt, og sangsesongen er mars–juli, mest intens i april–mai tidlig morgen. Arten hekker i åpent jordbrukslandskap, på strandenger og på fjellheier opp til tregrensen, og bygger reiret i en grop på bakken skjult av gress. Hunnen legger normalt 3–5 grågrønnhvite, brunspraglete egg som hun ruger alene i 11–13 dager, og ungene mates med insekter og forlater reiret etter 18–20 dager, før de kan fly. Om sommeren lever den mest av insekter og larver, mens frø og grønne plantedeler dominerer om høsten og vinteren. Sanglerken er en kortdistansetrekker som overvintrer i Sør-Europa og Nord-Afrika, og selv om den fortsatt er en av de vanligste fuglene i jordbrukslandskapet, minker bestanden kraftig på grunn av intensivert jordbruk — blant annet dekker høstsådde åkre boplassene og forstyrrer hekkingen.