Ringduen er den største og mest utbredte viltlevende duen i Europa, en kraftig, blågrå fugl med rosabrunt bryst. Hvite flekker på halssidene hos voksne fugler danner et par tydelige lyse markeringer som har gitt arten navnet, mens brede hvite bånd på vingeoversiden er godt synlige i flukt. Ungfugler mangler de hvite halsflekkene helt. Ved oppflukt høres et karakteristisk smellende lydbilde fra vingeslagene, og i hekkespillet stiger hannen bratt for så å gli ned igjen med stive vinger. Sangen er en dump, kurrende lyd i et mønster på fem stavelser, ofte gjengitt som "hoo-hroo hroo-hroo-hoo", fremført fra en sittegren og hørbar langt av gårde på stille vårmorgener. Ringduen danner par for livet og bygger et enkelt, glissent kvistbo helst i tett bartre, men også i løvtre, hekk eller busk – så tynt at eggene noen ganger skimtes nedenfra. Normalt legges 2 hvite egg, som ruges 15–19 døgn, og ungene mates med næringsrik krevemelk fra begge foreldre. Fordi føden ikke er avhengig av insekter kan arten legge sin siste kull sent på sommeren; den er i hovedsak planteeter og lever av frø, grønne plantedeler, jordbruksvekster som raps og korn samt bøke- og eikenøtter. Mange ringduer er korttrekkere sørover om høsten, men stadig flere overvintrer i tettsteder med mildere klima og god mattilgang.