Redaksjonen, Fågelkartan · publisert 2026-08-10 · 6 min lesing
De fleste som har gått en tur langs et jorde i Østfold, på Jæren eller rundt Mjøsa en tidlig morgen, har opplevd det: en brå, nesten motorsagaktig lyd fra et hjørne av åkeren, etterfulgt av en tung, brunfarget fugl som letter over bakken. Det er fasanen som melder sin tilstedeværelse. Få norske fugler er så visuelt slående som hannfasanen, og få har en så tydelig historie som innført art. På Fasan finner du artsdata og observasjoner fra Fagelkartan — her skal vi gå dypere inn i hvem denne …
De fleste som har gått en tur langs et jorde i Østfold, på Jæren eller rundt Mjøsa en tidlig morgen, har opplevd det: en brå, nesten motorsagaktig lyd fra et hjørne av åkeren, etterfulgt av en tung, brunfarget fugl som letter over bakken. Det er fasanen som melder sin tilstedeværelse. Få norske fugler er så visuelt slående som hannfasanen, og få har en så tydelig historie som innført art. På Fasan finner du artsdata og observasjoner fra Fagelkartan — her skal vi gå dypere inn i hvem denne fargesterke kulturlandskapsfuglen egentlig er.
Fasanen (Phasianus colchicus) er ingen opprinnelig del av norsk fauna. Arten stammer fra områdene rundt Kaukasus og Kaspihavet, og har sitt naturlige utbredelsesområde videre østover gjennom store deler av Asia, helt til Mandsjuria, Korea og Taiwan. Det var mennesker som tok den med til Europa, i første rekke som jaktvilt.
I Norge ble de første fasanene satt ut i Bærum i 1875–76. Gjennom hele 1900-tallet fulgte flere nye utsettingsforsøk i Sør-Norge, etter hvert helt opp til Trøndelag. Noen av fuglene som spres i naturen i dag, stammer også fra rømte privatfugler snarere enn organiserte utsettinger. Ifølge Artsdatabankens fremmedartsvurdering er fasanen i dag klassifisert som lav risiko (LO) — samme vurdering som i 2018 — med begrenset invasjonspotensial og liten økologisk effekt. Den økologiske effekten som er registrert, handler først og fremst om konkurranse om vinterføde med stedegne arter, blant dem gulspurv, som selv er rødlistet som sårbar.
Verdt å merke seg er at praksisen med å sette ut oppdrettsfasaner i naturen er kraftig innskrenket de siste årene. Etter en klage fra BirdLife Norge (den gang NOF) og NOAH slo Sivilombudsmannen i 2021 fast at dyrevelferd må vurderes før slike utsettinger godkjennes, og Miljødirektoratet avslo på dette grunnlaget søknadene om å sette ut fasan og rapphøne til bruk i hundetrening. Avslaget ble påklaget av fuglehundmiljøet, og Klima- og miljødepartementet omgjorde det i første omgang, slik at utsetting fortsatte en periode til. Det var først etter at NOAH gikk til søksmål at Oslo tingrett i august 2022 slo fast at departementets omgjøring var ugyldig, og at praksisen med statlig godkjent utsetting til hundetrening måtte opphøre. Vitenskapskomiteen for mat og miljø fulgte opp i desember 2022 og frarådet ytterligere utsettinger. Det betyr at den norske fasanbestanden i økende grad klarer seg selv, uten årlig påfyll fra oppdrett.
Det er knapt mulig å forveksle en voksen hannfasan med noe annet i norsk natur. Hodet skinner metallisk blåsvart til grønnfiolett, med et påfallende, nakent rødt hudparti rundt øyet og små fjærtopper ("horn") bak på hodet. Halsen er ofte omkranset av en hvit ring — et kjennetegn som varierer noe mellom underarter, men som er utbredt hos den dominerende bestanden i Norge, den såkalte ringfasanen. Kroppsfjærdrakten er rødbrun eller kobberfarget med mørke tegninger, og hele fuglen avsluttes av en usedvanlig lang, tverrbåndet stjert som hos hannen kan bli opp mot 50 centimeter — vesentlig lengre enn vingen. Hannen er også tydelig større enn hunnen: kroppslengde 60–89 centimeter og en vekt som normalt ligger mellom én og to kilo, i sjeldne tilfeller opp mot tre kilo.
Hunnen er hannens fullstendige motsetning. Der hannen skal ses, skal hunnen ikke ses i det hele tatt. Fjærdrakten er utvasket brunflekket, med et jevnt spraglete mønster som smelter sammen med tørt gress og høststubb. Hun er også merkbart mindre, rundt 50–60 centimeter lang og betydelig lettere enn hannen. Stjerten er kortere enn hannens, men fortsatt lang nok til å skille henne fra de fleste andre hønsefugler man kan støte på i kulturlandskapet. Denne kraftige kjønnsforskjellen — praktfull hann, kamuflert hunn — er selve kjernen i fasanens biologi: hannen skal tiltrekke seg maker og hevde revir, mens hunnen som ruger alene på bakken er avhengig av å være usynlig for rovdyr.
Fasanen er først og fremst en bakkefugl. Selv om den er fullt i stand til å fly, foretrekker den å løpe unna fare fremfor å lette, og oppdages den i tett vegetasjon blir den ofte sittende musestille til den nesten tråkkes på. Når den til slutt letter, skjer det brått og lite elegant — et kraftig, snurrende vingeslag og en karakteristisk, nesten skrikende lyd som er vanskelig å ta feil av. Flyturene er sjelden lange; fuglen søker raskt ned igjen i dekning.
Hannens mest kjente lydytring er en kort, hard, nesten metallisk «korrk-kok»-lyd, gjerne etterfulgt av en rask vibrering av vingene — en revirmarkering som bæres langt over åpne jorder, særlig i skumringen og tidlig morgen i hekketiden. Fasanen lever i et polygynt parringssystem, der en hann kan holde et «harem» på flere hunner samtidig. Hunnen bygger et enkelt bakkereir skjult i høyt gress eller annen tett vegetasjon og legger en rekke egg som hun ruger alene i omkring tre til fire uker. Kyllingene er flygedyktige etter bare et par uker, men familiegruppen holder gjerne sammen i lang tid utover sommeren og høsten. Kosten består av frø — særlig korn fra dyrket mark — sammen med gress, blader, røtter, bær og insekter, med et innslag av mer animalsk føde om våren og sommeren.
Fasanen er en art som er sterkt knyttet til jordbrukslandskapet: åpne åkrer, kantsoner, hekker og buskas i overgangen mellom dyrket mark og skog. Den trives dårlig i høyereliggende eller snørike strøk, og utbredelsen i Norge er derfor langt på vei et spørsmål om vinterklima. Etablerte hekkebestander finnes i dag først og fremst rundt Oslofjorden, på Jæren og i områdene omkring Mjøsa, med spredte forekomster videre nordover langs kysten. I snøfattige, kystnære strøk med mildere vintre klarer fasanen seg best, mens harde vintre med mye snø gir høy dødelighet og kan slå ut lokale bestander helt.
Etter at organisert utsetting for jakt og hundetrening er strammet kraftig inn, er det ventet at bestanden over tid i større grad vil bestå av fugler som reproduserer naturlig i det norske kulturlandskapet, snarere enn oppdrettsfugler sluppet rett før jaktsesongen. Det gjør fasanen til et interessant eksempel på hvordan en innført art kan gå fra å være i stor grad «kunstig opprettholdt» til å utvikle en mer selvgående, om enn beskjeden, viltlevende bestand.
Hannfasanen forveksles i praksis aldri med noe annet — fargene, den hvite halsringen og den ekstremt lange stjerten er unike i norsk fauna. Hunnfasanen er derimot mer krevende. På avstand, eller i dårlig lys, kan hun minne om andre hønsefugler i kulturlandskapet, som rapphøne. Rapphøna er imidlertid tydelig mindre, har et karakteristisk teglrødt/rustrødt ansiktsparti mot en ellers jevn gråbrun fjærdrakt, og en langt kortere stjert. Er du i tvil, er nettopp stjertlengden det beste kjennetegnet: selv hunnfasanens forholdsvis beskjedne stjert er markert lengre enn det man ser hos rapphøne eller de skogslevende hønsefuglene som jerpe og orrhøne. Kombinert med den karakteristiske spraglete, kamuflasjeaktige brunfargen er hunnfasanen som regel til å kjenne igjen når man først vet hva man skal se etter.
Er fasanen en norsk fugl? Nei, fasanen er ikke opprinnelig hjemmehørende i Norge. Den stammer fra Kaukasus og Asia og ble første gang satt ut i Bærum i 1875–76, deretter fulgt av flere utsettingsforsøk gjennom 1900-tallet. I dag regnes den som en etablert fremmedart med lav risikovurdering.
Hvorfor er hannen og hunnen så forskjellige? Hannen har en fargesprakende fjærdrakt fordi han bruker utseendet til å hevde revir og tiltrekke seg flere hunner i et polygynt parringssystem. Hunnen ruger alene på bakken og er avhengig av kamuflasjefarger for å unngå rovdyr — derfor er hun diskret brunspraglet mens hannen skinner i metallisk blått, grønt og rødbrunt.
Hvor i Norge finner man flest fasaner? De mest etablerte bestandene finnes rundt Oslofjorden, på Jæren og omkring Mjøsa, samt spredt langs deler av kysten der vintrene er milde og snøfattige. Utbredelsen er sterkt begrenset av vinterklima lenger nord og i høyereliggende strøk.
Settes det fortsatt ut fasaner i norsk natur? I langt mindre grad enn før. Etter en klage fra BirdLife Norge og NOAH slo Sivilombudsmannen i 2021 fast at dyrevelferd må vektlegges ved slike utsettinger, og Miljødirektoratet avslo på dette grunnlaget søknader om utsetting til hundetrening. Avslaget ble først omgjort av Klima- og miljødepartementet, men etter søksmål fra NOAH slo Oslo tingrett i august 2022 fast at utsettingene måtte stanses. Vitenskapskomiteen for mat og miljø frarådet ytterligere utsettinger i desember 2022.
Kan hunnfasanen forveksles med rapphøne? Ja, på avstand kan de to forveksles, men hunnfasanen har en tydelig lengre stjert enn rapphøna, som til gjengjeld er mindre og har et karakteristisk teglrødt ansiktsparti mot en ellers gråbrun fjærdrakt. Stjertlengden er derfor det sikreste kjennetegnet i felt.