Redaksjonen, Fågelkartan · publisert 2026-08-10 · 6 min lesing
Se den for deg: en liten, elegant måke som seiler lavt over gressplenen i parken, eller kretser bak traktoren på et pløyd jorde langt fra nærmeste kyststripe. Sjansen er stor for at det er en hettemåke. Mens de fleste av oss forbinder måker med fiskehavner og strandpromenader, er hettemåken (Chroicocephalus ridibundus) den måkearten i Norge som er mest knyttet til ferskvann og kulturlandskap. Du finner en fullstendig artsomtale med utbredelseskart og flere bilder på Hettemåke her på …
Se den for deg: en liten, elegant måke som seiler lavt over gressplenen i parken, eller kretser bak traktoren på et pløyd jorde langt fra nærmeste kyststripe. Sjansen er stor for at det er en hettemåke. Mens de fleste av oss forbinder måker med fiskehavner og strandpromenader, er hettemåken (Chroicocephalus ridibundus) den måkearten i Norge som er mest knyttet til ferskvann og kulturlandskap. Du finner en fullstendig artsomtale med utbredelseskart og flere bilder på Hettemåke her på Fagelkartan, men her skal vi gå litt dypere: kjennetegn, hvorfor du møter den så ofte langt fra sjøen, hvordan den hekker, og hvordan du unngår å forveksle den med den langt vanligere fiskemåken.
Det første du bør vite om hettemåken, er at navnet lyver litt. «Hette» høres svart og dramatisk ut, men fargen på den karakteristiske hodetegningen er egentlig brunsvart til mørkebrun – ikke ren sort. I godt lys, gjerne i kikkert, ser du et varmt, sjokoladeaktig skjær i hetten fremfor en kullsvart tone. Hetten dekker hodet ned til nakken, mens resten av kroppen er lys og elegant: lysegrå rygg og vinger, hvit underside, og dyprøde ben og nebb i hekkedrakt. I flukt er et av de sikreste kjennetegnene et langsgående hvitt felt langs forkanten av ytterste håndsvingfjær – en lys «kile» som lyser opp selv på avstand. Hettemåken har dessuten mindre svart i vingespissen enn både fiskemåke og krykkje, noe som gir et lettere, mer «rentvasket» vingemønster.
Utenfor hekketiden, fra sensommeren og utover vinteren, mister hettemåken hetten sin helt. Da sitter det bare igjen en tydelig, mørk flekk bak øyet på et ellers hvitt hode – en klassisk fallgruve for uerfarne fuglekikkere, fordi fuglen plutselig ser ganske annerledes ut enn på sommerbildene i fugleboka. Ungfugler kjenner du på brunlige tegninger i vingen og et mørkt bånd ytterst på stjerten. En voksen fugl er rundt 40 centimeter lang og veier mellom 250 og 350 gram, noe som gjør hettemåken til en av våre minste og mest spinkelt bygde måkearter.
Hettemåken er ingen sky fugl som holder seg til det åpne havet. Den er en påfallende sosial og støyende fugl, spesielt rundt koloniene, der skrikende, nasale lyder skaper en konstant bakgrunnslyd gjennom våren og forsommeren. Utenfor kolonien er den en pragmatisk altetende som gjerne slår følge med mennesker: en fast gjest i byparker der den kappes med ender og duer om brødbiter, og en fugl som følger plogen på et jorde for å plukke opp meitemark og insekter som avdekkes. Om sommeren består kosten stort sett av insekter og meitemark funnet på bakken, gjerne med et raskt, spurvelignende tripp-tripp mellom hvert hakk. Om vinteren tar den i tillegg børstemark og krepsdyr i fjæra. Denne fleksibiliteten i diett er trolig en viktig grunn til at arten har kunnet etablere seg så bredt i kulturlandskapet.
Nettopp denne tilpasningsevnen forklarer hvorfor hettemåken dukker opp på steder du kanskje ikke forbinder med måker i utgangspunktet: dammer i boligfelt, næringsrike innsjøer, parkanlegg midt i by, og åpne jordbruksarealer langt inn i landet. Der gråmåke og sildemåke i stor grad holder seg til kystlinjen, har hettemåken sin økologiske hovedbase ved ferskvann – helst grunne, næringsrike innsjøer og tjern med god tilgang på mat og trygge hekkeplasser. Denne preferansen for ferskvann og kulturmark, kombinert med at den lett venner seg til mennesker, gjør at den for mange nordmenn faktisk er «måken i parken» eller «måken på jordet» snarere enn «måken ved sjøen».
Hettemåken er en utpreget kolonihekker. Den hekker helst tett i tett på bakken, ofte på små holmer, i takrørskanter eller på annen vanskelig tilgjengelig mark like ved vannkanten – en strategi som gir en viss beskyttelse mot landlevende rovdyr, ved at de mange skrikende parene sammen driver bort kråker, rovfugler og andre predatorer som nærmer seg reirene. Kolonistrategien gjør dessuten hettemåken til noe av en «paraplyart»: horndykker, toppdykker og enkelte vadefuglarter søker gjerne beskyttelse ved å hekke i eller nær hettemåkekoloniene og drar nytte av det samme forsvaret.
Et par blir kjønnsmodent og hekker første gang som regel ved to års alder, av og til allerede som ettåring, andre ganger først som treåring. Kullet består typisk av tre egg, unntaksvis mellom ett og fire, lagt i løpet av mai. Begge foreldrene deltar i rugingen, som tar om lag 23 dager, og ungene er flygedyktige etter rundt 30 dager. Nettopp fordi koloniene ligger så tett og eksponert, er hekkingen sårbar for flom, mink og annen predasjon – mislykkes en kolonihekking tidlig på grunn av matmangel eller forstyrrelser, forlater fuglene ofte hele lokaliteten fremfor å gjøre nytt forsøk.
Denne sårbarheten synes å ligge bak den kraftige nedgangen som er dokumentert de siste tiårene. Norsk Fugleatlas anslo i 1994 en norsk hekkebestand på mellom 20 000 og 30 000 par. Senere kartlegginger fra BirdLife Norge viser en dramatisk tilbakegang: rundt 2011 var bestanden nede i et sted mellom 6 700 og 8 000 par, og en landsomfattende kartlegging i 2022 endte på rundt 6 850 par. Tallene kan se stabile ut fra 2011 til 2022, men BirdLife Norge peker på at forbedret telleteknikk – blant annet dronebasert opptelling siden 2018 – trolig fanger opp flere par enn før, og at bestanden derfor mest sannsynlig fortsatt synker. Nedgangen har vært særlig markert enkelte steder: på Jæren er det registrert rundt 90 prosent nedgang siden 1975, i indre Oslofjord over 80 prosent. Utviklingen har ført til at hettemåken i dag er vurdert til kritisk truet (CR) på den norske rødlisten fra 2021 – en sterk kontrast til bildet av arten som en vanlig, nærgående parkfugl.
Hettemåken er historisk sett en relativt ny hekkefugl i Norge. Det første kjente hekkefunnet ble gjort på Jæren i 1867, og arten har siden bredt seg utover store deler av landet. I dag hekker den spredt i hele Norge, men tyngdepunktet ligger i sør: Jæren, områdene rundt Oslofjorden og videre nordover på Østlandet, samt Trøndelag, huser de klart største og tetteste koloniene. Oslo og Akershus alene har stått for om lag en tredjedel av hele den norske hekkebestanden i nyere kartlegginger, mens arten blir stadig mer spredt og fåtallig lenger nord. Utenfor hekketiden trekker de fleste hettemåkene sørover til kystene av Vest-Europa og De britiske øyer, eller til elvesystemer på kontinentet, mens et mindretall overvintrer i Sør-Norge.
Den klassiske forvekslingsarten er fiskemåke (Larus canus) – landets mest tallrike småmåke og en fugl som også gjerne opptrer på jorder og ved ferskvann. Forskjellene er likevel tydelige når du vet hva du skal se etter. Fiskemåken er noe kraftigere bygget, har et blågrått ryggparti og et relativt spinkelt, gulgrønt nebb uten den røde flekken de større måkeartene har. Beina er lyst kjøttfargede til gule, aldri de dyprøde beina hos hekkende hettemåke. I vinterdrakt har fiskemåken et flekkete, «skitten» hode, mens hettemåkens vinterhode er rent hvitt bortsett fra den lille, klart avgrensede flekken bak øyet. I flukt mangler fiskemåken hettemåkens lyse vingekile, og har i stedet mer sammenhengende svart med hvite prikker ytterst i vingespissen. Legg du merke til den lette, elegante kroppsformen, den røde beinfargen i hekkedrakt og den lyse vingeflekken, skiller du de to artene uten problemer – selv på god avstand.
Er hetten på hettemåken svart eller brun? Hetten er brunsvart til mørkebrun, ikke ren sort. I godt lys ser du gjerne et varmt, sjokoladeaktig skjær som skiller den tydelig fra den kullsvarte hetten hos enkelte andre måkearter.
Hvorfor ser jeg hettemåker langt fra havet? Hettemåken har sin økologiske hovedbase ved ferskvann og i kulturlandskap, ikke ved kysten. Den trives ved næringsrike innsjøer, i byparker og på jorder, der den finner mat som insekter og meitemark, og den er langt mindre kystbundet enn arter som gråmåke og sildemåke.
Hvordan skiller jeg hettemåke fra fiskemåke? Se etter beinfarge og hetteflekk: hettemåken har dyprøde ben og nebb i hekkedrakt, mens fiskemåken har gulgrønne til gule ben og et spinklere gulgrønt nebb uten den lyse vingekilen.
Hekker hettemåken alene eller i kolonier? Den er en utpreget kolonihekker som helst hekker tett i tett på bakken nær vann, ofte på holmer eller i vegetasjon ved vannkanten. Kolonien gir felles beskyttelse mot rovdyr, og andre arter hekker gjerne i le av den.
Er hettemåken en truet art i Norge? Ja. Etter en kraftig bestandsnedgang siden midten av 1990-tallet er hettemåken vurdert til kategorien kritisk truet (CR) på den norske rødlisten fra 2021, til tross for at den fortsatt er en vanlig og lett synlig fugl mange steder.