Redaksjonen, Fågelkartan · publisert 2026-08-10 · 6 min lesing
Få norske gjess har en like todelt historie som hvitkinngåsa. Den ene halvparten av fortellingen utspiller seg i den høyarktiske villmarken på Svalbard og Novaja Zemlja, der arten i uminnelige tider har hekket på utilgjengelige klipper og holmer. Den andre halvparten er langt yngre og handler om hvordan hvitkinngåsa i løpet av bare noen tiår har etablert seg som hekkefugl langs norskekysten, fra Oslofjorden og videre vestover. Du finner grunnfakta om arten på Fagelkartans egen Hvitkinngås-side …
Få norske gjess har en like todelt historie som hvitkinngåsa. Den ene halvparten av fortellingen utspiller seg i den høyarktiske villmarken på Svalbard og Novaja Zemlja, der arten i uminnelige tider har hekket på utilgjengelige klipper og holmer. Den andre halvparten er langt yngre og handler om hvordan hvitkinngåsa i løpet av bare noen tiår har etablert seg som hekkefugl langs norskekysten, fra Oslofjorden og videre vestover. Du finner grunnfakta om arten på Fagelkartans egen Hvitkinngås-side — her skal vi gå dypere inn i kjennetegn, den opprinnelige arktiske bestanden og den påfallende sørlige ekspansjonen.
Hvitkinngåsa er en middels stor gås med relativt kort hals, og den er umulig å forveksle med de brune og grå gjessene de fleste av oss er vant til å se på jorder og gressletter. Hodet er hvitt på forsiden, mens isse og bakhode er svart — som om fuglen bærer en presis svart hette. Hals og bryst er like svarte, og kontrasten mot det hvite ansiktet er skarp nok til å gjenkjennes på lang avstand. Oversiden av kroppen er tverrstripet i svart, grått og hvitt, mens undersiden fremstår gråhvit med finere grå og hvite tverrstriper, tydeligst nederst på buken. Kjønnene er like, men ungfugler mangler de tydelige tverrstripene på buken og har mer sammenhengende svart som strekker seg lenger opp mot issen. En voksen fugl veier typisk mellom 1,3 og 2,3 kilo — en gås man fint kan holde i favnen, men som likevel er atskillig større enn de fleste andefuglene man møter i fjæra.
Hvitkinngjess er utpregede flokkfugler, både på trekk og i hekketiden, og de er sjelden helt stille når de først er samlet. I hekkekoloniene forsvarer parene reirplassen, men flytter ungene ned til vann eller sjø i flokk kort tid etter klekking — gjerne den berømte «hoppedagen», når dununger på bare noen døgn kaster seg utfor klippehyller for å nå beiteområdene. Reiret er en enkel fordypning polstret med dun; hunnen ruger alene mens hannen holder vakt i nærheten. Paret holder sammen år etter år, og familien holder seg samlet gjennom hele ungenes første vinter. Føden består nesten utelukkende av gress og annen lavtvoksende vegetasjon, som gåsa beiter effektivt ned når flokkene står tett på strandenger og jorder.
Hvitkinngåsa er opprinnelig en høyarktisk art, og de ville bestandene er delt i tre atskilte populasjoner som hekker og overvintrer hver for seg: én i Nordøst-Grønland, én på Svalbard og én lenger øst på Novaja Zemlja og Vaygach i russisk Arktis. Det er Svalbard-bestanden som er den norske, og her hekker fuglene langs vestkysten av Spitsbergen og på Tusenøyane, gjerne på små holmer, skjær og klipper langs kysten, men også på hyller og terrasser i fjellsider og bergvegger — steder som er vanskelig tilgjengelige for fjellrev og andre predatorer.
Historien til Svalbard-bestanden er en av naturvernets suksesshistorier. Etter tiår med jakt var bestanden trolig nede i noen få hundre individer mot slutten av 1940-årene. Da arten ble fredet, snudde utviklingen, og tellinger har siden vist en jevn og til dels kraftig vekst. De siste store tellingene i overvintringsområdet, gjennomført vinteren 2019/2020, anslo en samlet bestand på om lag 36 000 individer — men de samme tellingene viste for første gang på mange år tegn til at veksten har stagnert. Arten regnes likevel som livskraftig (LC) på den norske rødlisten, nettopp fordi Svalbard-bestanden fortsatt er stor. Den russiske bestanden på Novaja Zemlja og Vaygach har på sin side vært i vekst gjennom flere tiår og har i nyere tid også reetablert seg på Kolguev og enkelte kystlokaliteter lenger vest, mot Kolahalvøya.
Hver vår, fra slutten av april, passerer store flokker av Svalbard-hvitkinngjess den norske kysten på vei fra overvintringsområdet ved Solway Firth på grensen mellom Skottland og England, nordover mot hekkeplassene. De fleste flyr forbi kyststrekningen mellom Vest-Agder og Nordland/Troms uten å raste i særlig grad, men på Helgelandskysten og i Vesterålen gjør flokkene gjerne et lengre opphold for å beite og bygge opp energireserver før siste etappe over havet til Svalbard. Om høsten går turen samme vei tilbake. For en fugleinteressert langs kysten er disse trekkflokkene, som ofte kan telles i tusentall, et av de mer spektakulære innslagene i gåsetrekket — selv om de fleste fuglene aldri legger turen innom fastlandet for å hekke.
Den kanskje mest interessante vendingen i hvitkinngåsas norske historie startet ikke i naturen, men i en park. På begynnelsen av 1970-tallet satte Edvin K. Thorson ut gåsunger med opprinnelse i Sverige i Ekebergparken i Oslo. Noen år senere, i 1979, ble det for første gang registrert et par som hekket i det fri på Kaninøya ved Malmøya i Bunnefjorden — hannen i paret var for øvrig ringmerket i Sverige, med opprinnelse fra Skansen i Stockholm.
Det som fulgte var en gradvis, men tydelig ekspansjon. Fra det første paret vokste den lille Oslofjord-bestanden jevnt: rundt 15 par i 1990, 28 par i 1992 og 36 par fordelt på fem øyer i 1993. Ved starten av 2000-tallet hadde indre Oslofjorden alene rundt 70 hekkende par, og fuglene hadde da også begynt å spre seg til Østfold, Vestfold, Buskerud, Oppland, Aust-Agder og Nordmøre. Ekspansjonen har fortsatt: BirdLife Norge har dokumentert hekking så langt sør som i Vest-Agder, blant annet ved Vestre Grønningen i Søgne, der et kull unger ble observert i 2018. Artsdatabanken beskriver i dag hvitkinngåsa som en art som siden 1970-tallet har etablert seg langs øst- og sørkysten, med utbredelse som nå strekker seg helt til Rogaland.
Denne sørlige bestanden har en litt annen bakgrunn enn den ville Svalbard-bestanden: fordi ekspansjonen sør for Oslofjorden i stor grad kan spores tilbake til utsatte fugler, blir den også vurdert i sammenheng med fremmede arter i Norge, mens Svalbard-fuglene regnes som en naturlig, opprinnelig del av norsk fauna. Samme art, men to nokså ulike historier om hvordan den kom dit den er i dag. Fenomenet er for øvrig ikke unikt for Norge — også i Nederland, Tyskland og Belgia har det etablert seg ikke-arktiske hekkebestander av hvitkinngås fra sent på 1980-tallet og utover, som del av en bredere europeisk trend der arten forskyver hekkeutbredelsen sørover.
Med sitt rene, hvite ansikt er hvitkinngåsa vanskelig å forveksle på nært hold, men på avstand eller i dårlig lys kan den blandes med et par andre arter. Ringgåsa er den nærmeste forvekslingsfaren: den er mindre og har et helt mørkt hode uten hvitt på kinnene, kun et lite gråhvitt bånd på halssiden — et helt annet inntrykk enn hvitkinngåsas markerte, hvite «maske». Kanadagåsa kan også skape forvirring i blandede flokker, men er markert større og har en avgrenset hvit «hakestropp» på ellers mørke kinn, i stedet for det helhvite ansiktet hvitkinngåsa har. Grågås, langt vanligere på norske jorder, skiller seg enkelt ut med sin jevnt brungrå fjærdrakt uten den skarpe svart-hvite tegningen.
Hvor hekker hvitkinngåsa i Norge? Den opprinnelige, ville bestanden hekker på Svalbard, særlig langs vestkysten av Spitsbergen og på Tusenøyane. I tillegg har det siden 1979 vokst frem en egen hekkebestand på fastlandet, med tyngdepunkt i Oslofjorden og videre langs kysten sørover mot Rogaland.
Hvorfor er det så mange hvitkinngjess langs kysten om våren og høsten? Det er Svalbard-bestanden som trekker forbi. Fuglene overvintrer ved Solway Firth i Storbritannia og passerer norskekysten på vei til og fra hekkeplassene, med rasteplasser blant annet på Helgelandskysten og i Vesterålen der de beiter for å bygge opp energireserver før den lange overfarten til Svalbard.
Er hvitkinngåsa truet? Nei, arten regnes som livskraftig (LC) på den norske rødlisten. Svalbard-bestanden er stor, anslått til rundt 36 000 individer ved siste store telling, selv om veksten har flatet noe ut i senere år.
Hvordan kom hvitkinngåsa til Sør-Norge? Den sørnorske bestanden kan spores tilbake til gåsunger som ble satt ut i Ekebergparken i Oslo tidlig på 1970-tallet. Det første viltlevende hekkefunnet kom i 1979 i Bunnefjorden, og bestanden har siden spredt seg langs kysten fra Østfold i øst til Rogaland i vest.
Hvordan skiller jeg hvitkinngås fra ringgås? Se på hodet: hvitkinngåsa har et rent hvitt ansikt med skarp avgrensning mot den svarte issen, mens ringgåsa har et helt mørkt hode med bare et smalt, gråhvitt bånd på halssiden. Ringgåsa er dessuten noe mindre og har en jevnere mørk fargetone totalt sett.