Hvitkinngås er en middels stor, kompakt og noe korthalset gås med svart, hvit og grå fjærdrakt — kontrastrik og lett å kjenne igjen: ansiktet er rent hvitt, mens isse, hals og bryst er svarte. Oversiden er blågrå med tydelige svarte og hvite tverrbånd, og buken er lyst gråhvit. Nebb og ben er svarte, og kjønnene er like. Arten er 58–70 cm lang, har et vingespenn på om lag 132–145 cm og veier 1,3–2,2 kg. I flukt virker fuglen nett og rundvinget, og de store flokkene flyr ofte i løse, uregelmessige formasjoner. Lyden er et høyt, skjærende og hundeaktig skallende "gagg-gagg" eller "kaw", og i de store flokkene blir lydbildet svært intenst. Hvitkinngåsa hekker i kolonier, gjerne på små, rovdyrfrie øyer og skjær, men også på klippehyller og lave strandenger; reiret er en grunn, dunfôret grop, og hunnen legger normalt 3–5 egg som ruges i 24–25 dager mens gassen vokter. Kullene slås ofte sammen til store "barnehageflokker" der et fåtall voksne par leder og vokter et stort antall unger. Føden er helt vegetabilsk og består av gress, urter, strandplanter og skudd, og arten beiter gjerne på kortvokste strandenger, beitemarker og åkre. Opprinnelig hekket hvitkinngåsa bare i Arktis, men siden 1970-tallet har den etablert seg som svensk hekkefugl, først rundt Gotland i 1971, og bestanden har siden vokst kraftig og spredt seg i Østersjøens skjærgårder, blant annet i Stockholms skjærgård. Arten er en korttrekkfugl, og en stor del av den europeiske bestanden overvintrer ved Nordsjøkysten, særlig i Nederland.