Tundragås kjennetegnes på den hvite panneflekken ("blesen") rundt nebbroten og de uregelmessige svarte tverrbåndene over den ellers gråbrune buken hos voksne fugler. Arten er en middels stor grågås med en kroppslengde på 65–78 cm, et vingespenn på 130–160 cm og en vekt på 1,8–3,2 kg. Nebbet er guloransje og bena oransjegule. Unge fugler mangler både den hvite blesen og de svarte bukbåndene og kan da være vanskeligere å skille fra sædgås. I flukt virker tundragåsa relativt mørk og kompakt. Arten har sirkumpolar utbredelse og hekker på arktisk tundra i Nord-Europa, Asia, Nord-Amerika og på Grønland; fuglene som passerer Norden tilhører hovedsakelig bestanden som hekker på den russiske tundraen og overvintrer i Vest- og Sentral-Europa. Tundragåsa er en høylytt gås, og ropet er en klingende, lys og noe leende "kyo-lyok" eller "li-lyok", påfallende lysere og mer melodisk enn grågåsas grove kakling. I Norge er arten først og fremst en fåtallig gjennomtrekker: rastende fugler ses i jordbrukslandskap, på strandenger og ved våtmarker, ofte sammen med andre gjess. Trekket har topper i mars–april og oktober–november. Arten hekker ikke i Norge (Artsdatabanken 2021), men på den arktiske tundraen, der reiret plasseres på bakken og hunnen legger vanligvis 4–6 egg; familiegruppene holder sammen under trekket. Tundragåsa er en utpreget planteeter, og under rasten beiter den gress, kulturplanter, spillkorn og ung vintersæd på åkre og enger, ofte i store flokker som beveger seg systematisk over jordene.