Redaksjonen, Fågelkartan · publisert 2026-08-10 · 6 min lesing
En stille sommerkveld ved et lite fjellvann eller en myrdam langs kysten kan det plutselig komme et nedadgående, klagende hyl over vannflaten — et lydbilde så fremmedartet at mange som hører det for første gang, tror det kommer fra noe helt annet enn en fugl. Lyden tilhører smålom (Gavia stellata), en av bare to lomarter som hekker i Norge, og en fugl med en av de mest særegne hekkestrategiene blant våre våtmarksfugler: den bygger reir ved dammer som ofte ikke inneholder en eneste fisk, og flyr …
En stille sommerkveld ved et lite fjellvann eller en myrdam langs kysten kan det plutselig komme et nedadgående, klagende hyl over vannflaten — et lydbilde så fremmedartet at mange som hører det for første gang, tror det kommer fra noe helt annet enn en fugl. Lyden tilhører smålom (Gavia stellata), en av bare to lomarter som hekker i Norge, og en fugl med en av de mest særegne hekkestrategiene blant våre våtmarksfugler: den bygger reir ved dammer som ofte ikke inneholder en eneste fisk, og flyr i stedet til sjøen eller et større vann for å hente mat.
Smålommen er tydelig mindre og slankere enn sin nære slektning storlom, og ligger lavt og langstrakt på vannet, slik lommer flest gjør. I hekkedrakt har den grått hode og grå nakke med fine, langsgående svarte og hvite striper nedover baksiden av halsen, en jevnt mørk rygg helt uten hvite flekker, hvit buk og — det kjennetegnet arten har fått navnet sitt etter i mange språk — en rødbrun strupeflekk foran på halsen. Et godt feltkjennetegn året rundt er at smålommen ofte svømmer med nebbet vippet lett oppover, i motsetning til storlommens rettere holdning.
Om vinteren endrer fjærdrakten seg fullstendig. Da blir kroppen og nakken brunaktig og forholdsvis ensfarget, med en smal, mørk stripe over issen, mens hals og undersiden blir lysere og mer utvasket i tonen. Sammenlignet med storlom i vinterdrakt har smålommen gjennomgående mer hvitt på hode og hals, noe som gjør vinterfuglene lettere å skille fra hverandre enn man kanskje skulle tro ut fra det anonyme helhetsinntrykket.
Det mest fascinerende ved smålommens levesett er hvordan den har løst konflikten mellom behovet for et trygt, skjermet sted å ruge på, og behovet for nok mat til ungene. Løsningen er å skille de to funksjonene helt: arten hekker gjerne ved svært små dammer og tjern — mange av dem så små og næringsfattige at de rett og slett er fisketomme. Det eneste kravet til selve hekkeplassen er stabil vannstand og lav vegetasjon langs bredden, siden lommer er så dårlige til fots at reiret så godt som alltid legges rett i vannkanten, der fuglen kan gli ned i vannet uten å måtte gå.
Når ungene skal mates, flyr foreldrene i stedet ut til sjøen eller til større, fiskerike vann for å hente føde, og bærer den med tilbake til dammen. Langs kysten ser man derfor smålom hekke ved forbausende små og fisketomme tjern på små øyer, på vidstrakte kyst- og skogsmyrer eller på fjellplatåer som vender ut mot havet — alltid med kort flyavstand til sjøen som matfat. Dietten består i hovedsak av fisk opptil rundt 25 centimeter, supplert med muslinger, krepsdyr og insekter i ferskvann. Reiret rommer normalt to egg, som ruges i om lag 26–29 dager, og ungene blir flygedyktige etter rundt 43 dager. Denne arbeidsdelingen mellom et fredelig, ressursfattig hekkevann og et ressursrikt havområde et lite stykke unna er noe av det som gjør smålommen til en av de mest spesialiserte hekkefuglene i norsk natur.
Smålommens stemmebruk er like distinkt som utseendet. Den har flere ulike lyder: et raskt, nesten gåselignende kaklende «ka-ka-ka» som ofte høres i flukt, korte, bjeffende varselrop, og — mest kjent — et langtrukket, nedadgående klageskrik som ofte gjengis omtrent som «å-ruh-å» og som gjerne synges i duett mellom makene. Det er dette ulende, litt uhyggelige ropet som har gjort arten kjent langt utover kretsen av ivrige fugleinteresserte, og som i stille kveldstimer ved et øde fjellvann fortjener betegnelsen spøkelsesaktig. Ropet bæres langt over åpent vann og er ofte det første tegnet på at det finnes smålom i området, lenge før man får øye på selve fuglen.
Smålommen finnes som hekkefugl over det meste av landet, men er fraværende eller svært fåtallig i store deler av Sør-Norge. Tyngdepunktet for den norske bestanden ligger i dag langs kysten og i innlandet fra Møre og Romsdal og nordover gjennom Trøndelag og videre mot Vesterålen, mens den historisk har vært mer utbredt også lenger sør. Totalbestanden i Norge anslås grovt til et sted mellom 1000 og 5000 hekkende par, med et ukjent, men trolig mindre antall par på Svalbard. Arten er vurdert som livskraftig (LC) på den norske rødlisten, men enkelte kilder peker på at bestanden mange steder er redusert sammenlignet med tidligere, blant annet som følge av jakt, forsuring, forstyrrelser og tap av egnede hekkeplasser. Utenfor hekketiden trekker smålommen til kysten og havet, der den kan sees liggende spredt eller i mindre flokker langt til havs.
Siden de to artene ofte opptrer i samme farvann, er storlom den vanligste forvekslingskilden for smålom — og forskjellene er godt synlige når man vet hva man skal se etter. Storlommen er den klart større av de to, med et kraftig, spisst og dolkeformet svart nebb som den vanligvis holder rett fram, i motsetning til smålommens lettere oppoverbøyde nebbholdning. I hekkedrakt har storlom en stor, svartfiolett strupeflekk og en rygg prydet med to par firkantede hvite felt omgitt av mørke tverrstriper — et helt annet mønster enn smålommens jevnt mørke, uflekkete rygg. I vinterdrakt blir forskjellen enda tydeligere: storlommen får en nesten svart rygg og gråsvart hals og nakke, mens smålommen fremstår lysere og mer brunaktig, med mer hvitt på hode og hals.
De to artene skiller seg også økologisk. Storlommen er mer knyttet til innlandet og foretrekker gjerne større, vegetasjonsfrie og dype innsjøer med gode siktforhold, slik at den kan fange fisk direkte i hekkevannet, mens smålommen som beskrevet klarer seg med langt mindre og fisketomme dammer fordi den likevel henter maten et annet sted. Legger man merke til både størrelse, nebbform, ryggmønster og valg av hekkevann, blir de to artene i praksis enkle å skille fra hverandre selv på litt avstand.
Hvorfor hekker smålom ved dammer uten fisk? Fordi arten har delt de to funksjonene sine: den trenger bare et trygt, skjermet sted med stabil vannstand for å ruge, og henter i stedet mat til ungene ved å fly til sjøen eller et større, fiskerikt vann i nærheten. Dette gjør at den kan bruke svært små og næringsfattige tjern som andre vannfugler ikke ville klart seg med.
Hvordan skiller jeg smålom fra storlom? Se etter størrelse, nebb og ryggmønster: smålom er mindre, har et rettere og tynnere nebb som ofte holdes lett oppovervendt, og en jevnt mørk rygg uten flekker. Storlom er større, har et kraftig dolkeformet nebb og en rygg med tydelige hvite firkantfelt i hekkedrakt. Om vinteren er smålom lysere og mer brunaktig, mens storlom virker mørkere og mer kontrastrik.
Hvor i Norge er det størst sjanse for å se smålom? Bestanden er tettest langs kysten og i innlandet fra Møre og Romsdal og nordover gjennom Trøndelag mot Vesterålen. Arten er fåtallig eller fraværende som hekkefugl i store deler av Sør-Norge, men kan sees langs kysten utenfor hekketiden når den trekker til sjøs.
Hva er det spøkelsesaktige ropet man kan høre fra smålom? Det er artens karakteristiske, langtrukne klageskrik, som gjerne synges i duett mellom makene og har en nedadgående, ulende tone. Sammen med det kaklende ropet i flukt og de korte varselropene er dette en av de mest gjenkjennelige lydene ved norske hekkevann og kystmyrer.
Er smålom en truet art i Norge? Nei, smålom er vurdert som livskraftig (LC) på den norske rødlisten. Bestanden er likevel forholdsvis liten og mange steder mer begrenset enn tidligere, og arten er følsom for forstyrrelser ved hekkeplassene, forsuring av vann og tap av egnede hekkebiotoper.