Redaksjonen, Fågelkartan · publisert 2026-08-10 · 7 min lesing
Stopp ved en næringsrik innsjø på Østlandet en vårmorgen, og du hører den før du ser den: et kort, hardt "kutt!" fra takrørkanten, etterfulgt av plasking og en svart fugl som farer over vannflaten i høy fart. Det er sothøna som markerer at reviret er opptatt. Med sin sotsvarte drakt, det hvite nebbskjoldet i pannen og et temperament få andre våtmarksfugler kan måle seg med, er sothøna en av de mest lettkjennelige — og mest fascinerende — riksefuglene vi har i Norge. Vil du gå dypere inn i …
Stopp ved en næringsrik innsjø på Østlandet en vårmorgen, og du hører den før du ser den: et kort, hardt "kutt!" fra takrørkanten, etterfulgt av plasking og en svart fugl som farer over vannflaten i høy fart. Det er sothøna som markerer at reviret er opptatt. Med sin sotsvarte drakt, det hvite nebbskjoldet i pannen og et temperament få andre våtmarksfugler kan måle seg med, er sothøna en av de mest lettkjennelige — og mest fascinerende — riksefuglene vi har i Norge. Vil du gå dypere inn i artens biologi og se utbredelseskart, finner du grunnlaget hos Sothøne i Fågelkartans artsdatabase.
Sothøna (Fulica atra) er den største riksefuglen i Norge, en kompakt, rundbrystet vannfugl på rundt 36–39 centimeter og en kroppsvekt på 500–700 gram — mer enn dobbelt så tung som sivhøna. Fjærdrakten er jevnt sotsvart over hele kroppen, uten hvite flekker eller striper, og det er nettopp denne ensfargede, matte sorten som har gitt arten navnet. Det som virkelig skiller sothøna fra andre mørke vannfugler, er det kritthvite nebbet og den brede, hvite hornplaten som strekker seg opp i pannen — nebbskjoldet. Denne "hjelmen" er så karakteristisk at den alene er nok til sikker artsbestemmelse på avstand. Legg også merke til de røde øynene og de kraftige, grønngule beina med lange tær utstyrt med brede svømmelapper — en løsning som gir godt feste ved dykking, men gjør fuglen noe klumsete på land.
Ungfuglene ser helt annerledes ut: svart dun med gulbrune spisser på hals, vinge og rygg, rødlig nebb og pannemerke og gråblå bein. Først når de nærmer seg flygedyktig alder, rundt åtte uker gamle, får de den hvite pannen som er så karakteristisk for arten.
Sothøna er ingen stillferdig fugl. Ropet er kort og metallisk, ofte beskrevet som et hardt "kutt" eller "pjatt", som lyder over hele innsjøen særlig i hekketiden når fuglene stadig markerer overfor naboer. I motsetning til den mer sky sivhøna, som holder seg tett inntil vegetasjonen langs bredden, svømmer sothøna gjerne ute på åpne vannflater midt på dagen, godt synlig med den karakteristiske nikkende hodebevegelsen for hvert svømmetak. Den er en aktiv dykker og henter mye av føden — først og fremst planterester, men også vannlevende insekter, amfibier og småfisk — fra bunnen ved å dukke under i flere sekunder om gangen. Sothøna er dessuten kjent for å stjele mat fra andre vannfugler den deler dammen med, en atferd kalt kleptoparasittisme, og den er en av de riksefuglene som lettest tilpasser seg mennesker: i parker og bydammer aksepterer den gjerne brødbiter side om side med stokkender.
Det er likevel territorieforsvaret som virkelig definerer sothøna som fugleart. Fra tidlig vår, når parene etablerer revir i takrørbeltet, blir arten svært aggressiv overfor andre sothøner som våger seg inn på området. Angrepene følger et gjenkjennelig mønster: fuglen lener seg fremover, senker hodet slik at det hvite nebbskjoldet blir godt synlig som et trusselsignal, og løper deretter bortover vannflaten mot inntrengeren med høy fart mens den slår etter motstanderen med de kraftige beina. Slike vannoverflateløp kan se komiske ut, men de er reelle maktkamper om de beste hekkeplassene, og begge foreldrene deltar aktivt i forsvaret av reir og territorium. Det samme pågangsmotet kan fuglen vende mot egne unger når mattilgangen er dårlig: voksne sothøner kan finne på å nappe unger som tigger mat, en hard, men velkjent side av artens reproduksjonsstrategi. De fleste kyllingdødsfall skjer nettopp i de aller første leveukene, når ungene er helt avhengige av foreldrenes mating.
Reiret bygges av vannplanter, enten flytende eller forankret ved bredden, og her legges normalt et sted mellom seks og ti gulgrå, mørkflekkede egg i løpet av april–juni. Begge foreldre ruger i overkant av tre uker, og de nyklekte ungene er reirflyktere som forlater reiret nesten med det samme — men de er avhengige av foreldrefôring i flere uker før de klarer seg selv.
Sothøna er en spredt og fåtallig hekkefugl i Norge, ført opp som sårbar (VU) på Rødlista av Artsdatabanken, med en norsk hekkebestand anslått til rundt 540–950 reproduserende individer (270–475 par). Arten er avhengig av næringsrike innsjøer i lavlandet med gode bestander av takrør, flytebladvegetasjon og undervannsplanter — habitater som gjerne finnes i kulturlandskap og jordbruksbygder snarere enn i høyereliggende eller næringsfattig terreng. Kjerneområdene ligger på Østlandet, med tyngdepunkt rundt Oslofjorden, og videre langs kysten sørover til Rogaland. Derfra strekker utbredelsen seg nordover langs kysten, med bestander også rundt Trondheimsfjorden og enkelte hekkefunn så langt nord som i Nordland — sothøna når altså lenger nord enn sin nære slektning sivhøna. Enkeltfugler er også observert helt oppe i Finnmark og på Svalbard, uten at arten hekker fast der.
I det meste av Europa er sothøna standfugl, men i Norge opptrer den i hovedsak som trekkfugl. Et fåtall individer overvintrer i de sørligste delene av landet, både i ferskvann og i sjøen, mens hovedtyngden av bestanden trekker til Storbritannia og det kontinentale Europa for vinteren og vender tilbake så snart isen letter om våren. Globalt er arten svært vidt utbredt, fra det meste av Europa og Asia til Australia. Ifølge Artsdatabankens vurdering svinger den norske bestanden også en del med vinterklimaet — spesielt lange og kalde vintre kan gå hardt ut over antallet individer som overlever til neste hekkesesong — i tillegg til at drenering av våtmarker og predasjon fra mink regnes som viktige trusler mot arten her til lands.
Den vanligste forvekslingsfellen for sothøna er nettopp sivhøna (Gallinula chloropus), en annen svart riksefugl som gjerne deler habitat med sothøna i takrørbelter og dammer. Forskjellen er likevel enkel å lære seg når man vet hva man skal se etter. Sothøna har et rent hvitt nebb og en hvit hornplate i pannen, mens sivhøna har et rødt nebb med gul spiss og et tilsvarende rødt pannemerke — aldri hvitt. Sivhøna er dessuten tydelig mindre, bare 200–300 gram mot sothønas 500–700 gram, og har en smal, hvit stripe langs vingekanten og langs siden av kroppen som sothøna helt mangler. Atferdsmessig er sivhøna også den mer tilbaketrukne av de to: den holder seg gjerne tett inntil vegetasjonen og stikker fort til side ved forstyrrelser, mens sothøna svømmer selvsikkert og eksponert midt ute på vannet. Legg også merke til beina — sothøna har de karakteristiske svømmelappene på tærne, en tilpasning sivhøna ikke har i samme grad. Kort sagt: se etter fargen på nebbskjoldet først, så størrelsen og hvor trygt fuglen oppfører seg ute på åpent vann — dermed er forvekslingsfaren i praksis eliminert.
Andre svarte dykkender kan virke forvekslbare på avstand, men ingen av dem har det diagnostiske hvite nebbskjoldet — når du først har lært deg å se etter den detaljen, blir sothøna en av de tryggeste artene å artsbestemme på hele innsjøen.
Hvorfor har sothøna hvitt nebb og sivhøna rødt? Fargen på nebb og pannemerke er et av de sikreste kjennetegnene som skiller de to artene fra hverandre, og fungerer trolig også som visuelt signal i artenes eget sosiale og territoriale spill. Sothøna har et rent hvitt nebbskjold, mens sivhøna har rødt nebb med gul spiss og rødt pannemerke — se etter denne fargen først når du skal artsbestemme en svart riksefugl på vannet.
Er sothøna en aggressiv fugl? Ja, sothøna regnes som en av de mest territorielle vannfuglene i norsk fauna i hekketiden. Den forsvarer reir og revir aktivt mot andre sothøner, med truende positurer der nebbskjoldet vises fram, etterfulgt av høylytte løp over vannflaten og angrep med beina mot inntrengere.
Hvor i Norge er det størst sjanse for å se sothøne? De beste sjansene finner du ved næringsrike innsjøer med takrør og flytebladvegetasjon på Østlandet, særlig rundt Oslofjorden, og videre sørover til Rogaland. Arten finnes også spredt nordover langs kysten til Trondheimsfjorden og enkelte steder i Nordland.
Kan sothøne overvintre i Norge? Noen få individer overvintrer i de aller sørligste delene av landet, både i ferskvann og saltvann, men de fleste norske sothøner trekker om høsten til Storbritannia og det kontinentale Europa og vender tilbake til hekkeplassene når isen letter om våren.
Hvorfor står sothøna på Rødlista? Artsdatabanken kategoriserer sothøna som sårbar (VU) i Norge på grunn av en svært liten og geografisk begrenset hekkebestand. Bestanden påvirkes blant annet av kalde vintre, drenering av våtmarker og predasjon fra mink, og overvåking av arten er derfor viktig framover.