Redaksjonen, Fågelkartan · publisert 2026-09-09 · 7 min lesing
En morgen i slutten av mars sitter det en svart fugl høyt på takmønet, med nebbet pekende mot himmelen og vingene løftet i små, ivrige bevegelser. Ut av den kommer noe som ikke helt henger sammen: en lang, ren fløyte, deretter en serie skurrende knirkelyder, så – helt uventet – noe som ligner på en vipe, før alt ender i en spiss, nesten elektronisk trille. Dette er stær, og for de fleste er det lyden, ikke synet, som gir det første inntrykket. Det er en av de få hagefuglene du kan lytte til i …
En morgen i slutten av mars sitter det en svart fugl høyt på takmønet, med nebbet pekende mot himmelen og vingene løftet i små, ivrige bevegelser. Ut av den kommer noe som ikke helt henger sammen: en lang, ren fløyte, deretter en serie skurrende knirkelyder, så – helt uventet – noe som ligner på en vipe, før alt ender i en spiss, nesten elektronisk trille. Dette er stær, og for de fleste er det lyden, ikke synet, som gir det første inntrykket. Det er en av de få hagefuglene du kan lytte til i flere minutter uten å høre samme strofe to ganger.
Selv om sangen virker fullstendig improvisert, har den en overraskende forutsigbar arkitektur. Bioakustiske studier deler artens sangbolker i fire frasekategorier som normalt følger hverandre i samme rekkefølge og uten pause: den åpner med lange, rene fløytetoner atskilt av tydelige pauser, går over i varierte motiver som kan gjentas fra noen få til et titall ganger hver, glir så inn i skurrende og klikkende partier som minner om en kvernende maskin, og avsluttes med kraftige høyfrekvente strofer som kan bli ubehagelige på nært hold. Hører du en fugl som begynner mykt og fløytende og ender i noe som nesten skjærer i ørene, er det sannsynligvis en stær.
Repertoaret er stort, og det varierer mye fra individ til individ: i en undersøkelse av en koloni i fangenskap hadde hannene mellom fjorten og nærmere sytti ulike frasetyper hver, hunnene mellom elleve og trettiseks. Samlingen endrer seg med alderen. Unge hanner kan bytte ut store deler av motivene sine mellom første og andre leveår, mens eldre hanner heller legger nye motiver til dem de allerede har. Derfor er den lange, sammensatte sangen et rimelig ærlig signal: en hann som holder en variert bolk gående i minutter uten pause, forteller samtidig at han har levd en stund. Sangen kommer dessuten sjelden uten kroppsspråk: fuglen sitter fritt synlig på et tak, en antenne eller en tørr toppkvist og vifter demonstrativt med halvt utstrakte vinger.
Hunnene synger også, men sjeldnere gjennom hele den firedelte oppbygningen – i den samme undersøkelsen hadde bare litt over fire av ti hunner alle fire frasetypene i sangen, mot nesten alle hannene. Forskjellen var størst i de skurrende partiene, der hannene hadde flere ganger så mange varianter. Imitasjoner er derimot ikke et hannfenomen: samtlige undersøkte hunner hadde lånte lyder fra andre arter inne i sangen.
Stæren er svært dyktig til å etterligne, og sangen inneholder gjerne strofer og andre lyder fra andre fuglearter i nabolaget – i tettbygde strøk også menneskeskapte signallyder som fløyter, sirener, plystring og ringetoner. Repertoaret er lokalt, slik at stærene i én bygd kan ha andre lånte lyder enn stærene i nabobygda.
Problemet er velkjent: du hører en art du ikke forventer, går ut for å lete, og finner en stær. Tre ting skiller etterligningen fra originalen. Hermelyden kommer som regel som ett enkelt innslag inne i en lengre, sammenhengende lydstrøm, mens den virkelige arten gjentar sin egen strofe med jevne pauser. Stærens versjon er ofte litt for kort, litt for skarp eller litt for lys i klangen. Og du kan følge lyden til kilden: sitter sangeren på et tak, en skorstein eller en strømledning med nebbet i været, er saken avgjort.
Stæren, som er omkring 22 centimeter lang, ser ikke like ut fra måned til måned, og det forvirrer mange. De hvite flekkene er tuppene på ferske fjær, og de slites gradvis bort utover vinteren og våren. En fugl som i november er tett prikket, kan derfor framstå nesten helt mørk og metallglinsende i mai uten å ha skiftet en eneste fjær. Nebbet endrer seg også: mørkt om vinteren, gult i hekketiden, og med en fargeforskjell i nebbroten som skiller kjønnene, blågrå hos hannen og lysere rosa hos hunnen. Ungfuglene som forlater reirene i juni og juli, er jevnt gråbrune uten glans og blir jevnlig rapportert som en ukjent art.
Stæren hekker i alle norske fylker, tettest langs kysten og nordover gjennom Troms, men unngår tett skog og høyfjell. De tidligste fuglene er tilbake i Sør-Norge alt fra slutten av februar, mens hekkingen først kommer i gang i april. Arten hekker i hulrom av nesten alle slag, under takstein, i hule trær og i sprekker i bygninger, og den tar villig i bruk fuglekasser. Fuglevennen oppgir cirka 12–14 centimeter innvendig bunnmål, rundt 30 centimeter høyde og et flygehull på om lag fem centimeter for en stærkasse. Kullet er på tre til sju blåhvite egg, oftest fire til seks, rugetiden er kort – omkring tolv til tretten døgn, delt mellom kjønnene – og ungene er flygeferdige etter tjue til tjueto døgn. To kull i samme sesong er relativt vanlig. Siden stæren gjerne hekker halvkolonivis, kan flere kasser på samme husvegg bli tatt i bruk samtidig.
Om høsten forlater de fleste norske stærene landet. Ringmerking viser at hovedstrømmen går til De britiske øyer, med mindre andeler videre til Danmark, Tyskland, Nederland, Belgia og Frankrike. Samtidig er stærene som overvintrer her ofte ikke våre egne: de kommer i stor grad østfra, fra Sverige og Finland, og noen få fra Russland, Estland og Litauen. Overvintrende stær finnes nå spredt i hele landet, nord til Lofoten og Troms.
Utover høsten er det svermenes tid. Når tusenvis av stær samles over en overnattingsplass i skumringen, oppstår de bølgende, sammentrekkende formasjonene som på engelsk kalles murmuration. Det som gjør dem mulig, er ikke at fuglene holder fast avstand til hverandre. Målinger av virkelige flokker tyder på at hvert individ forholder seg til et fast antall naboer, i gjennomsnitt seks til sju, uansett hvor tett eller spredt flokken er. I modellforsøk gir nettopp den regelen langt bedre samhold når en rovfugl angriper enn en regel basert på avstand: flokken deler seg og lukker seg igjen i stedet for å løse seg opp.
På bakken er svarttrost den vanligste feilbestemmelsen, og bevegelsen avgjør raskt. Stæren går og løper med korte, travle skritt, har svært kort hale og virker framtung, mens svarttrosten hopper, har lang hale og retter seg opp mellom hoppene. Nebbet er gult hos begge i deler av året, men stærens er tynt og spisst, svarttrostens kraftigere og oransjegult med gul øyering hos hannen. I flukt er stæren enda lettere å kjenne igjen: kort hale, spisse trekantede vinger og en rask, målrettet flukt, ofte i tett flokk.
Stæren er oppført som nær truet (NT) på Norsk rødliste for arter 2021, vurdert etter kriteriet A2(b) – dokumentert tilbakegang de siste tre generasjonene. Fordi generasjonstiden er satt til seks år, blir vurderingsperioden 18 år. Den norske hekkebestanden ble i 2015 anslått til mellom 200 000 og 400 000 individer, og hekkefugltakseringene viser en gjennomsnittlig nedgang på rundt to prosent per år i perioden 1996–2019, samlet omtrent 29 prosent over 18 år med et usikkerhetsintervall fra 13 til 42 prosent. Bildet er ikke entydig i alle datasett: trekktellinger fra fuglestasjonene på Lista og Jomfruland viste ingen generell trend i perioden 2001–2019. Tilbakegangen er likevel regional – Sverige har hatt om lag 48 prosent nedgang på femten år, Danmark 30–50 prosent over tre generasjoner, og i Europa som helhet har bestanden falt markert siden 1980.
Årsakene ligger i kulturlandskapet: endrede driftsformer i landbruket, gjengroing og treplanting på gressmark, drenering av jordbruksarealer og opphør av tradisjonell beiting. Stæren trenger kortvokst, gjerne fuktig gressmark der den kan sondere etter insekter og smådyr, og hulrom å hekke i. Begge deler har blitt sjeldnere, og derfor er en stærkasse på husveggen og en plen uten insektmidler mer enn bare hyggelig for fuglene.
Hvordan høres stæren ut? Sangen er en lang, sammenhengende strøm som begynner med rene, langtrukne fløytetoner, går over i varierte motiver, deretter skurrende og klikkende partier, og avsluttes med skarpe høyfrekvente toner. Den gjentar seg nesten aldri identisk, og inneholder som regel etterligninger av andre lyder. Ser du en mørk fugl synge fra tak eller antenne med viftende vinger, er det stær.
Kan stæren virkelig herme etter mobiltelefoner? Stæren er svært dyktig til å etterligne og tar inn både fuglestemmer og menneskeskapte signallyder som fløyter, sirener, plystring og ringetoner. Hermingen er lokal, så repertoaret varierer fra sted til sted. Den lånte lyden kommer oftest som et kort innslag inne i en lengre sangbolk, ikke som en strofe som gjentas.
Når på året synger stæren, og synger hunnen også? Hannene synger mest fra de kommer tilbake – de tidligste alt fra slutten av februar – og gjennom hekkesesongen. Hunnene synger også, men fullfører sjeldnere hele den firedelte oppbygningen, og de har særlig færre av de skurrende frasetypene. Imitasjoner har begge kjønn.
Hvordan skiller jeg stær fra svarttrost i hagen? Se på bevegelsen og halen: stæren går og løper med korte skritt og har svært kort hale, mens svarttrosten hopper og har lang hale. Stærens nebb er tynt og spisst, svarttrostens kraftigere og oransjegult, med gul øyering hos hannen. I flukt har stæren spisse, trekantede vinger og flyr raskt og rett, ofte i flokk.
Er stæren truet i Norge? Stæren er vurdert som nær truet (NT) på Norsk rødliste for arter 2021, etter kriteriet A2(b). Bestanden ble i 2015 anslått til 200 000–400 000 individer, og takseringene viser rundt to prosent nedgang per år fra 1996 til 2019, om lag 29 prosent over vurderingsperioden på 18 år. Hovedårsakene knyttes til endringer i jordbrukslandskapet, blant annet mindre beitemark, gjengroing og drenering.