Granmeis er barskogens lille meis med matt svart isse og et nasalt «dää-dää-dää»-läte, og til forskjell fra fransmeisen hakker den selv ut sitt eget bohull i råtten ved. Fuglen er liten, bare 12–13 cm lang, med et vingespenn på rundt 17–20 cm og en vekt på kun 9–12 gram. Oversiden er brungrå, flankene har en varm beige tone, og den matte svarte issen strekker seg ned i nakken. Hakeflekken er forholdsvis stor og noe diffus avgrenset. Et godt feltkjennetegn er et lyst felt på vingen dannet av lyse kanter på armsvingfjærene, som den lignende arten mangler – men i praksis er lätet det sikreste skillet mellom dem. Det vanligste lätet er et nasalt, dratt «dää-dää-dää», ofte innledet av noen tynnere toner, og sangen er en serie klare, noe vemodige plystringer. Granmeis finnes i hele Norden og er tallrikest i de store barskogsbeltene, men bestanden – anslått til flere hundre tusen par – går tilbake, særlig i sør, og arten er klassifisert som nær truet. Tilbakegangen henger sammen med moderne skogbruk som etterlater færre døde og råtne trær der fuglen kan hakke ut bohull, ofte i en stubbe, en lågstamme eller et dødt lauvtre som bjørk eller or. Hunnen legger 6–9 egg som ruges i 13–15 dager, og ungene blir flygedyktige etter drøyt to uker; arten bruker sjelden vanlige fuglekasser. Føden er insekter, edderkopper og larver om sommeren, frø om vinteren, og fuglen er en flittig hamstrer som gjemmer tusenvis av enkeltfrø i bark og lav og husker gjemmene med bemerkelsesverdig presisjon. Om vinteren inngår den ofte i omstreifende meisflokker sammen med kjøttmeis og fuglekonge.