Kongeørn er fjellenes og skoglandets majestetiske ørn — mørkebrun med gyllenbrun nakke og en kraftig flukt over vidder. Arten måler 75–90 cm, har et vingespenn på om lag 190–230 cm og veier 3–6,5 kg, og hunnen er tydelig større enn hannen. Den voksne fuglen er mørkt brun med varmt gyllenbrune fjær i nakken, som har gitt arten navnet. Beina er fjærkledde helt ut til tærne. Ungfuglen kjennes igjen på hvite felt midt i vingen og en hvit, svartbåndet stjertbase; den voksne drakten anlegges gradvis fram til rundt fem års alder. I flukt holdes vingene i en grunn V-form. Kongeørn er stort sett stillfaren — ved reiret og under spillet kan et lyst, skallende «ki-ki-ki» eller plystrende lyder høres, men arten oppleves som regel uten lyd. Den bygger et stort risbo som legges på en klippehylle eller høyt oppe i en grov furu og brukes gjerne i mange år; hunnen legger vanligvis 2 egg og ruger i om lag 43–45 døgn, men det er vanlig at bare én unge overlever til den er flygedyktig etter 65–80 døgn. Kongeørn jakter først og fremst mellomstore pattedyr og fugler som hare, rype og skogsfugl, og tar også rådyrkalver og revevalper; om vinteren er åtsler en viktig fødekilde, og ørnene samles da gjerne ved selvdøde eller trafikkdrepte dyr. I Norge hekker arten i fjellet og i de store skoglandskapene, og den norske bestanden ble i 2015 anslått til 1207–1537 hekkende par (Artsdatabanken 2021). Kongeørn regnes som sårbar og er i hovedsak standfugl, men unge fugler kan streife vidt omkring, og enkelte fjellfugler trekker sørover om vinteren.