Stokkand er verdens vanligste andefugl og trolig den best kjente fuglen i Norden – hannens skimrende grønnblå hode, hvite halskrage og kastanjebrune bryst er umulig å ta feil av, mens hunnens raspende kvekking høres ved hver innsjø og elv. Hannen har for øvrig grå overside, hvit buk, gulgrønn nebb med svart spiss, oransje bein og en karakteristisk svart, oppkrøllet stjertfjær som er unik for arten. Hunnen er brunspraglet over hele kroppen, med en oransje nebb med mørk flekktegning og et fiolett-blått vingespeil med hvite kanter som begge kjønn viser i flukt. I overgangsdrakten om sommeren ligner hannen hunnen, men beholder den gule nebben og den svarte stjertfjæren. Bestanden anslås til 200 000–400 000 hekkende par. Hunnens klassiske «kvakk-kvakk-kvakk» er høyt, fallende og raspete, mens hannen har et mer diskret, nasalt «reb». Stokkand hekker april–juli med ett kull i året; reiret er en grunn skål godt skjult i tett strandvegetasjon nær vann, fôret med dun som hunnen rykker fra eget bryst. Kullet på 8–13 grågrønne til olivenbrune egg ruges av hunnen alene i 27–28 dager, og andungene forlater reiret allerede innen et døgn og blir flygedyktige etter 50–60 dager; hannen forlater hunnen kort tid etter klekking og slutter seg til ungkarsflokker under sommerens fjærfelling. Som dabbeand tipper stokkanden framover i grunt vann og lever om sommeren av vanninsekter, krepsdyr, meitemark og småfisk, mens den om høsten og vinteren går over til korn, frø og vannplanter. Arten er stort sett standfugl og finnes gjerne på isfrie byvann om vinteren, forsterket av nordlige og mellomeuropeiske fugler.