Snadderand er en av de mer diskrete andefuglene — en middels stor, gråbrun dabbeand uten gressandens iøynefallende skjønnhet, men med et diagnostisk hvitt vingebånd som lyser opp i flukt. Den er klart større enn krikkand, men noe mindre enn stokkand, 46–56 cm lang med et vingespenn på 78–90 cm og en vekt på 650–1050 gram. Hannen er subtilt vakker med finstreket, gråstrekt bryst og flanker, brunt hode med mørkere øyeparti, karakteristisk svart bakparti og undergump, hvitt vingespeil og oransjebrune sider. Hunnen er brunspraglet på typisk andevis og likner gressandhunnen, men har tydeligere oransjefarget nebbside og hvitt vingespeil — det viktigste kjennetegnet i felt. Hannens spillrop er en lav, rapende "nhech", diskret og ofte oversett, mens hunnens rop er det karakteristiske "gack-gack-gack" — likt gressandhunnens kvekking, men tørrere, raskere og med en tydelig konsonantstart, det sikreste kjennetegnet for arten. Snadderanda hekker mai–juli i tett strandvegetasjon nær vann, med reir fôret med gråbrunt dun; hunnen legger 8–12 kremhvite, uflekkede egg som ruges alene i 24–26 dager, og ungene ledes straks til vannet og kan fly etter om lag 45–50 dager. Føden består først og fremst av vannplanter og grønne plantedeler — den dabber i overflaten og siler frem undervannsdeler av dunkjevle, tjønnaks og pilblad — supplert med frø og virvelløse dyr som insektlarver og bløtdyr, særlig i hekketiden. I Sverige er bestanden på 5 000–10 000 par konsentrert til Götaland og søndre Svealand, med tyngdepunkt rundt de store, grunne fuglesjøene i Östergötland, Västra Götaland og Skåne, og bestanden har økt takket være anlagte våtmarker.