Storfugl er en av Nordens største skoghøner, med en svært stor størrelsesforskjell mellom kjønnene. Hanen er en kraftig fugl på 74–90 cm, med et vingespenn på 90–125 cm og en vekt på hele 3,5–6,5 kg. Den er stort sett mørk gråsvart med et glinsende metallgrønt bryst, brunaktige vinger, et kraftig lyst nebb og røde, nakne vorter over øynene; den brede, avrundede halen felles ut som en solfjær under spillet. Hunnen er langt mindre, med en lengde på 54–64 cm og en vekt på 1,5–2,5 kg, og har en rustbrun, tverrvattret drakt med en rustfarget brystflekk. Hanens spill er en dempet og eiendommelig lyd i fire faser: innledende klikkelyder, en stadig raskere klikkende trille, en kort «korktrekker»-lyd og en avsluttende hvesende «slipelyd» — og under denne siste fasen er hanen midlertidig nesten døv. Hunnen har et hest, kaklende «gock-gock». På tradisjonelle spillplasser, ofte i gammel furuskog eller ved myrkanter, samles hanene i gryningstimene i mars–mai for å spille og kjempe om revir, og hunnene besøker spillet og parer seg med de dominerende hanene. Reiret er en enkel grop på bakken, gjerne ved en trestamme, hvor hunnen legger 6–10 gulbrune, flekkete egg som hun ruger alene i om lag 24–26 dager; kyllingene er boromere som følger hunnen og søker mat selv. Om vinteren lever storfuglen nesten utelukkende av furunåler, en svært næringsfattig kost, mens den om sommeren tar blåbærris, bær, knopper og skudd — og kyllingene er de første ukene helt avhengige av proteinrike insekter. Arten er en utpreget standfugl knyttet til gammel barskog og er klassifisert som nær truet.