Tundrasædgås ble nylig skilt ut som egen art fra taigasædgås, og hekker i Norge i myr- og våtmarksområder over tregrensen; hekkebestanden ble i 2015 anslått til 414–830 individer i økende antall, og arten er rødlistet som sårbar (VU) (Artsdatabanken 2021). Den er en middels stor grågås, om lag 75–85 cm lang, gråbrun med mørkt hode og hals, oransje ben og et mørkt nebb med et begrenset oransjefarget bånd. Sammenlignet med den nærbeslektede taigasædgåsen er tundrasædgåsen som regel noe mindre og mørkere, med et kortere, høyere og mer trekantet nebb der det oransje feltet er mindre. I flukt virker kroppen kortere og mer kompakt og halsen mørkere. De to formene er likevel vanskelige å skille i felt og opptrer noen ganger sammen, noe som krever god erfaring og gode observasjonsforhold for sikker bestemmelse. Lyden er et nasalt, gåselignende «ang-ang» eller «kajak», gjennomgående noe høyere og raskere enn taigasædgåsens dypere rop. Arten hekker på den arktiske tundraen i Nord-Russland, fra Uralområdet østover til Øst-Sibir, og overvintrer i Vest- og Sentral-Europa. På hekkeplassene legges reiret på bakken i åpent, fuktig terreng nær vann, og hunnen ruger mens gassen vakter i nærheten, og familien holder sammen under høsttrekket sørover. Fugler fra Finnmark overvintrer hovedsakelig i Sør-Sverige, men kan trekke videre til Danmark og Tyskland dersom vinteren blir hard (Artsdatabanken 2021). Føden er helt vegetabilsk og består av gress, urter, rotdeler samt spillsæd og andre kornrester fra åkrene.